For litt over 40 år siden satte Erik Dammann deler av Norge i brann med boken Framtiden i våre hender. 3000 mennesker deltok på åpningsmøtet til det som ble en massebevegelse, og to av tre nordmenn støttet etter hvert hans ideer. Han ville vekke oss, som han sa. Nå utgir Forlaget Flux hans foreløpig siste tanker.
Allerede for 40 år siden mente mange nordmenn at vi hadde nok, og at overforbruket gikk på bekostning av både naturressurser, rettferdighet og livsglede. Siden den gang er forbruket vårt nær tredoblet. Skal vi tro Perspektivmeldingen, vil de neste 40 årene gi oss liknende vekst. Men nå tåler ikke kloden mer, sier Dammann. Han vil ha oss til å gripe fatt i selve drivkraften bak denne evige vekstutviklingen. Dammanns tese er at den finner vi i den maskuline ideen om vekstkonkurranse, krig og den sterkeste rett. Vi trenger en derfor en politisk verdirevolusjon.
En viktig norsk tenker
Naomi Klein skrev nettopp en gyser av en bok kalt This changes everything hvor hun postulerer at kapitalismen står i veien for en klimasikker fremtid. Det er nå eller aldri. Erik Dammann får ikke samme internasjonale leserskare, men han er en av etterkrigstidens viktigste tenkere i det norske språklandskapet. Særlig fordi han setter spørsmålstegn ved alt som de fleste ser på som det vellykkede Norge. Han tar opp de store sivilisatoriske spørsmålene: hva konstituerer et godt liv og hvordan skal vi gi fra oss planeten til den neste generasjon?
Dammanns postulat er at vårt økonomiske system er dømt til å vokse. Han mener det til og med har blitt ulovlig å hindre den frie konkurranse. Følger en med i debattene rundt Verdens handelsorganisasjon, den nye frihandelsavtalen som kan komme mellom EU og USA, og ikke minst bilaterale handelsavtaler, innser en at Dammann har sine sterke ord i behold. Det har gått såpass langt at store multinasjonale selskap kan ta vertslandets regjering til rettsapparatet, om de mener seg utsatt for ny miljølovgining. Børsnoterte selskap skal ha avkastning. Den triple bunnlinjen, hvor økologi er en faktor, sliter fortsatt med å få innpass.
Dammann spør hvorfor vi skal godta en vekstpolitikk som ødelegger enda mer av vårt livsgrunnlag, når forskning viser at en dobling av velstanden i rike land ikke har gjort oss lykkeligere. Innenfor det politiske liv i Norge i dag, er det stort sett bare Miljøpartiet de Grønne som stiller samme ubehagelige spørsmål. Dammann skriver derfor at vi har kommet til et punkt i vår kulturelle utviklingshistorie hvor det å søke dypere mening for våre liv er viktigere enn å eie stadig flere meningsløse ting.
Det var politisk interesse for Dammanns ideer på 1970-tallet, med ny økonomisk verdensorden og den første store miljøkonferansen i Stockholm i 1972. Dammann hevder at politikerne ga fra seg et mulighetsrom de da hadde. De kunne ha tatt politisk kontroll over økonomien. Men de åpnet etter hvert heller for fri flyt av kapital, særlig fra 1980 og utover. Det var ikke nødvendigvis velgerne som gjorde dette mulig, med internasjonale kapitalinteresser.
Det mannlige vs det kvinnelige
Fri konkurranse om økonomisk egennytte er ikke et naturgitt system, og Dammann legger sterk vekt på at det maskuline verdisettet ligger bak uføret verden er oppe i. Et flertall av kvinner ønsket fellesskap og samarbeid fremfor egennyttig konkurranse, hevder han. Det betyr ikke at ikke det ikke eksisterer mang en Erna og Siv. De blir fanget av systemet. Det trenger ikke være slik. Hvis samfunnet premierer sosial oppførsel fremfor konkurranse om økonomisk egennytte, vil mennesket bli mer sosiale, godene vil bli bedre fordelt og kvinnene og deres verdier vil få større innflytelse.
Problemet, sier Dammann, er at vi aldri har noen reell demokratisk debatt om det vi i dag tar som gitte størrelser, slik som det militær-industrielle kompleks. Det ble heller aldri noen reell demokratisk debatt da fri konkurranse ble innført som global styringsregel av internasjonale institusjoner. Vi er derfor alle bundet til dette paradigme og det vanskeliggjør en endret virkelighetsforståelse.
Likevel er det en grunnleggende optimist vi møter i Dammanns testamente: "Personlig tror jeg vi kommer til å stanse denne utviklingen i tide fordi vi vil innse at konkurranse som dominerende prinsipp er i strid med våre dypeste verdier og interesser", skriver han i avslutningskapitlet.
Men hvordan? I motsetning til en annen aktiv miljøforfatter, Jørgen Randers, omfavner ikke Dammann det udemokratiske Kina som en farbar vei fremover. Det er demokratiet som er løsningen, til tross for sine svakheter. Til syvende og sist kan ingen motstå et aktivt og politisk bevisst velgerflertall i demokratiske land. Men da må vi slutte å tro på alle dem som vil ha oss til å håpe "at det går nok bra" selv om vi fortsetter å forbruke mer av alt det vi for lengst har for mye av.
Det er selve forutsetningen for vårt økonomiske system som hele tiden har hindret oss i å løse våre miljøutfordringer: det vil si kravet om evig økonomisk vekst. Vi trenger en verdirevolusjon. Dammann går derfor inn for en gradvis omlegging fra et system basert på konkurranse og egennytte. Det igjen betyr en bølge av nytenking, ny debatt, endrede trender, nye interesser og nye mål. "Dette er mulig hvis vi vanlige velgere innser at det er opp til oss og ingen andre".
Vi må gjenopprette en visjon
Vi må derfor inn i partier, organisasjoner, utfordre ledelsen, etablere nye idéfellesskap, og vi må skrive innlegg i media. Vi må utfordre økonomene og politikerne til debatt om mer konkret hvordan en samarbeids- og delingsøkonomi kan erstatte konkurranseøkonomien. Vi må akseptere at vi ikke har svarene. Vår oppgave er i første omgang å gjenopprette visjonen. Derfor er den demokratiske debatt så viktig. Den, kan ikke komme ovenfra, selv om et overnasjonalt organ før eller siden må gis ansvar for å sette klare rammer for ressursbruk, naturinngrep og fordeling.
Dammann er i takt med mye av tiden. Det eksisterer i dag mange ’trasition towns’, økolandsbyer og liknende lokale initiativ. Akkurat som det eksisterer byer i USA som tar klimakampen i egne hender. Det er med andre ord ingen endelig fasit, men mange lokale initiativ, basert på en visjon om en mindre konkurransebasert verden.
Martin Luther King hadde en drøm, ikke et mareritt. Slik har det blitt for Erik Dammann også, som her går rett inn i kjernen på miljøbevegelsens evige dilemmaer: Hvordan kommunisere? Selv sier han: ”Den viktigste drivkraften vil ikke være frykten for et sammenbrudd, men visjonen om et menneskelig samfunn, et samfunn som ikke bygger på motsatsen til det vi innerst inne vil, men på verdier vi tror på og føler for: det vil si samarbeid, felleskap og deling, og – kanskje jeg skal våge å si det – på kjærlighet.”
Erik Dammann er fortsatt en stor kommunikator. Han går nå på blomstrende stier, ikke gjengrodde. Han gjentar sitt gamle budskap: Fremtiden er i dine hender. I våre kollektive hender. Verdirevolusjon er først og fremst myntet på ungdommen. Og da er det håp.
For en gangs skyld er budskapet mitt det motsatte av det Dammann står for (og det er jo tross alt jul): Løp og kjøp!