NEW YORK (Dagsavisen): «Hvor er vi på vei? Hva er framtida for meg, for mitt barn? For min sønn, hva er hans framtid?»
Mannen som snakker, er fortvilet, på grensen til å bryte sammen, vi kan høre desperasjonen i stemmen hans. Han snakker med faren til Eric Garner, som i sommer ble kvalt og drept av en politimann i New York. Garners far maner til ro. Mannen vil ikke høre. Begge deltar på demonstrasjonene som fulgte frikjennelsen av politimannen som kvalte Garner. Radiostasjonen NPR tok opp samtalen mellom de to, den triste, resignerte faren og den fortvilte, utålmodige mannen, som snakker for så mange svarte kvinner og menn i USA i dag.
Den omstridte frikjennelsen av politimannen i New York kom i kjølvannet av en lignende sak i Ferguso i Missouri, der den hvite politimannen Darren Wilson slapp tiltale for drapet på den 18 år gamle svarte og ubevæpnede Michael Brown. Lignende episoder, der en hvit politimann skyter og dreper en svart mann, skjer ofte i USA, faktisk rundt to ganger i uka. Vi leser sjelden om dem. Det er litt som nyheter om skyting. De tikker inn og ut av nyhetsstrømmen uten å feste seg. Denne høsten har vært annerledes. De høyprofilerte frikjennelsene i Ferguson og New York har fått begeret til å renne over for mange. På grunn av de store protestene og den pågående debatten har andre politidrap også fått mer oppmerksomhet. Tolv år gamle Tamir Rice, for eksempel, som nylig ble skutt og drept av en hvit politimann, angivelig fordi han holdt en lekepistol i hånda. Sannsynligvis også fordi han var svart.
Det er ikke vanskelig å forstå den frustrerte mannen under demonstrasjonen i New York. Sjansen for at sønnen hans på et tidspunkt i livet vil bli satt i fengsel, er seks ganger større enn for hvite, unge gutter som vokser opp. Som svart har han også langt større grunn til å være redd for politiet, som i altfor mange tilfeller skyter når de er i tvil. Særlig mot svarte menn. Hvis du er redd for at de som skal beskytte lokalsamfunnet i stedet vil drepe tenåringssønnen din, er noe fryktelig galt. Ingenting av dette er nytt. Det nye er reaksjonene, sinnet og de pågående landsomfattende demonstrasjonene. Hvis noen var i tvil, har høstens frifinnelser en gang for alle gjort det klart at rasismen i USA lever i beste velgående.
Mange amerikanere håpet og trodde valget av Barack Obama ville markere slutten på den dype rasismen som har delt landets hvite og svarte siden slavetida. Det er også noe av grunnen til den dype skuffelsen blant mange afroamerikanere. De har ikke merket særlig forskjell med Obama. Rasismen har dype røtter i vårt samfunn og vår historie, sa Barack Obama i et TV-intervju søndag kveld, der han også, i god Obama-ånd, ba alle anerkjenne de store framskrittene som tross alt er gjort. «Situasjonen er ikke god. Men den er bedre enn den var», sa Obama, som ba demonstrantene presse fram reformer i USAs politi- og rettssystem.
Før han gikk løs på valgkampen for å bli USAs første svarte president, skrev Obama boka «The Audicity of Hope», håpets dristighet på norsk. Og til tross for en trist høst, er det flere grunner til å tviholde på håpet. USA har ofte reagert med tvil eller likegyldighet når svarte amerikanere har klagd over rasistisk motivert politivold. Ikke denne gangen. De siste månedenes landsomfattende protester gir grunn til optimisme. Kanskje er likegyldighetens dager over for mange amerikanere.
Samtalen om hudfarge, som aldri kom helt i gang etter valget av Obama, er i emming. På Twitter denne uka har hashtagen #crimingwhilewhite (noe à la «å bryte loven som hvit») vært en dyster oppvekker om forskjellene i hvites og svartes liv. Hvite amerikanere har fortalt utallige historier om sine møter med lovens myke arm. De har nasket og blitt sendt hjem til mor av politiet. De er blitt stoppet for fyllekjøring og bedt om å kjøre forsiktig. Selv på amerikansk høyreside er folk bekymret etter å ha sett den grufulle videoen der Eric Garner blir kvalt av politiet.
Den kanskje viktigste endringen som vil påvirke svarte menns liv, har pågått i det stille en stund. Det er den sakte avviklingen av USAs såkalte krig mot narkotika som har sendt millioner av svarte menn i fengsel for små, narkotikarelaterte lovbrudd. Sammen med legaliseringen av cannabis i en rekke delstater, kan endringer i de strenge lovene føre til færre svarte menn bak lås og slå.
«Hvite mennesker er blitt hyggeligere», sier den afroamerikanske komikeren Chris Rock til New York Magazine i et intervju som er blitt hyppig delt og lest den siste uka. «Hvite folk var gale. Nå er de ikke fullt så gale», sier Rock om endringene i USA fra hans mors generasjon til hans egen. «Barna mine er smarte, dannede, nydelige, høflige barn. Det har vært smarte, dannede, nydelige, høflige svarte barn i hundrevis av år. Forskjellen er at mine barn møter de hyggeligste hvite menneskene Amerika noensinne har produsert. La oss håpe Amerika fortsetter å lage enda hyggeligere hvite folk», sier Rock. Og at de gir rettssystemet og politistyrkene noen grundige og etterlengtede reformer.