«Femhærerslaget»
5
Det er unektelig vemodig når det siste bildet av «Hobbiten: Femhærerslaget» går i hvitt. Det er ikke bare slutten på en usedvanlig ambisiøs trilogi utgangspunktet tatt i betraktning, det er også slutten på et stykke filmhistorie der Peter Jackson gjennom seks filmer og 1.032 ordinære kinominutter har levendegjort J.R.R. Tolkiens univers på en måte ingen trodde var mulig. Broen han skaper mellom dette siste «Hobbiten»-kapittelet og «Ringenes Herre: Ringens brorskap» (2001) er et kløktig grep, men før han kommer så langt har han mant fram det største krigsslaget vi har sett på et lerret. Halve filmen er viet Femhærerslaget, opptakten til og kampen mellom dverger, alver, mennesker, orker (tusser) og dyr - pluss en hobbit, tidenes mest eventyrlige hverdagshelt Bilbo Lommelun - som utspiller seg foran inngangen til Ensomfjellet der Kongen under fjellet, Thorin Eikenskjold, har forskanset seg etter å ha drevet ut dragen Smaug.
Det er lov å hevde at det å trekke tre filmer ut av en liten bok som «Hobbiten» er stormannsgalskap. Samtidig blir denne tredje filmen et bevis på at eventyret i historien er større enn sidetallet antyder, og kjøper man Tolkiens fantasiunivers og Jacksons visjon, er filmen en fest for sansene. Den gjør trilogien som helhet bedre enn de enkelte filmene, og gir plass til de store spørsmålene som Tolkien stiller ved siden av å gi menneskelige svakheter ny ham: Grådighet, hat, svik og feighet. Thorin blir derfor filmens bærebjelke, knuget og blindet av egen dumskap. Men her er også kjærlighet, som Tolkien holdt unna den opprinnelige historien i like stor grad som han gjorde den til mennenes domene. I Jacksons versjon rettes litt av dette opp gjennom Galadriel (Cate Blanchett) og krigeralven Tauriel. Med henne i filmen blir kjærligheten en like sann og større følelse enn hevnlyst og ondskap.
På samme måte er eventyret som ligger i Bilbo Lommelun en manifestasjon av alle menneskers innerste ønsker, en lyst og en søken etter noe annet, noe mer og større. I et eventyr som er mektig og krydret med de helt store følelsene på overflaten, blir Bilbos underliggende reise nettopp den substansen som behøves i møtet med den overveldende tekniske bravuren som ligger i filmens visuelle, dirrende voldsomhet. Jacksons små innslag av humor, og evnen til å stanse et roterende actionmaskineri til fordel for den individuelle reaksjonen og tanken, gir helheten balanse. Men «Femhærerslaget» imponerer mest når den er minst.