Regjeringen viser i statsbudsjettet vilje til å etablere en norm for lærertetthet i grunnskolen ved at det settes av midler til grupper på maks 16 elever per lærer i småskolen. Dette er ingen nyvinning, men kan bety en kjærkommen reintroduksjon av rammetimetallet i grunnskolen. Det tidligere systemet for rammetimetallet sikret skolen en viss grunnressurs tilsvarende 17,5 timer i tillegg til de 30 timene en klasse krever i uken. Tillegget skulle sikre skolen bemanning for å kunne organisere og dele både faglig og de generelle oppdragene som sosiallærer osv slik opplæringsloven beskrev. Bondevik 2-regjeringen opphevet normene i 2003. Slik forsvant makstallet for elever i en klasse.
Begrunnelsen for frislipp var at det kommunale selvstyret vet best hvordan de kan utnytte midlene optimalt. Stortinget var skeptisk før lovendringen, og undervisningsminister Kristin Clemet fikk i oppdrag å etablere et kontrollsystem for å overvåke at kommunene ikke utnyttet friheten til å redusere skolebudsjettene. Lokaldemokratiet skulle få lov til å disponere midlene friere mellom klasser og skoler, aktiviteten totalt skulle ikke falle under det tenkte nullpunktet budsjettene i 2003 representerte.
Årene har gått og debatten om trange skolebudsjetter dukket stadig opp. Kunnskapsminister Halvorsen forberedte et lovforslag for å gjeninnføre en norm. KS foretok en svært grundig utredning ved hjelp av PwC i 2011 i samband med denne høringen. Konsulentene undersøkte blant annet tesen om at kommunene bruker mindre penger på skole, noe som ville være et brudd med intensjonene fra 2003. Ikke overraskende fant PwC at det var svært komplisert, nærmest umulig å etterprøve denne tesen. Det var ikke etablert noe system for slik kontroll av kommunene. Kompliserende faktorer var også at i mellomtiden skjedde det reformer i skoleverket som gjorde sammenligningsgrunnlaget intrikat. De kunne for eksempel ikke se på 2003 regnskap opp mot 2005 regnskap og konkludere om kommunene utnyttet friheten til å spare eller ikke! PwC påpeker også at i den grad det er utført tilsyn omkring problematikken, er det i hovedsak systemtilsyn med paragraf 8.2. Fylkesmennene har i liten grad vurdert elevenes faktiske opplæringssituasjon. Revisorer og granskere finner ikke grunnlag for at kommune sparer penger. Men er dette negative bevis gyldig?
Konsulentene benyttet også intervju som metode. Et utvalg rektorer innrømmet at skolebudsjettene hadde blitt strammet inn, men mente at dette var fordi overføringene til kommunene generelt var lavere i perioden. Såkalt ostehøvelkutt godtas uten å betraktes i lys av 2003-vedtaket.
Sørum kommune drev i 2011 landets billigste skoler. De engasjerte Kaupang Agenda for å vurdere om Sørum drev innenfor loven. I konklusjonen til konsulentene het er det blant annet at kommunen kan spare inn ytterligere ved å organisere elevene i større klasser, dessuten får rektorene råd om å ansette billigere lærere ved nyansettelser. Disse rådene strider mot nasjonal skolepolitikk. Konsulentbruken er ikke enestående. Flere kommuner bruker tilsvarende tjenester for å dokumentere at skoledriften er unødig dyr, og rettferdiggjøre nedskjæring. Konsulentene henter inn sammenligningstall fra offentlig statistikk og setter opp fine tabeller. Min hjemkommune har blitt sammenlignet med «sammenlignbare kommuner», kommunestyret trengte ekstern hjelp for å finne kuttpotensiale. Vi lå litt bedre an enn kommuner der FAU, elevråd, selv rådmannen var kritisk til eget skolebudsjett. Problemet er bare at når en leter opp medieklipp finner en at sammenligningsgrunnlaget er kommuner som hver i sær var inne i en eller annen krise.
Driftsmidler og lønnsmidler er for elevene to sider av samme sak. Vi snakker om den skulte læreplan når elevene opplever at myndighetene ikke prioriterer skolen. Kunnskapsministeren krever 200 meter svømmeferdigheter av barna, men kan ikke kreve at kommunene fyller vann i bassengene. For et barn som vokser opp i velstandsnorge må det være underlig å erfare eksempelet Elverum der FAU må arrangere basar for at eleven kan få en fotball og leke med i friminuttene! Får vi barn som har klasserom i brakker til å tro at skole er viktig?
Kontrollsystemet fra 2003 skulle hindret disse nedadgående spiralene. Det er et paradoks at elevene i større og større grad skal måles på resultater, mens kommunene ikke reguleres på innsats. Data fra nasjonale prøver og elevundersøkelsen blir styringsverktøy. En kan se kommuner som faktisk framskriver ønskede resultater i langtidsplanene. Pilene skal peke positivt opp, «alle» vil ligge over landsgjennomsnittet! NIFU kritiserer bruken av resultatene fra nasjonale prøver, feilkildene er for store. Skolesjefene drøfter i liten grad klassestørrelse og forsvarlighet med rektorene hevder PwC. Skoleforvaltningen virker mange steder kontrollerende rundt kritikkverdige forhold. Lojalitetskulturen utvikler seg slik at rektorene ikke fritt kan ytre seg om økonomi. Kritiske innspill er ikke velkomne oppover i systemet. Det snakkes om forventningsbasert ansvarsstyring og skolevandring der administrasjonen stiger ned og krever svar på utvalgte spørsmål. Men skal rektor kun besvare de opplysningene hun blir bedt om å rapportere, hva bør foreldrene få vite?
Valgfagene er et eksempel på mer «praktisk og virkelighetsnær undervisning» (St.meld 22) som stiller krav til økt bemanning. Flere skolereformer utvider driften. Vi har fått integrering av elever med ulike utfordringer, og krav til tilpasset opplæring for alle. For rektor blir det en utfordring at skolen nå blir tildelt en bestemt sum og så blir det opp til rektor å disponere midlene. En uverdig bieffekt er at det oppstår interessekonflikt i fordelingen mellom ordinær undervisning, delingstimer til redusert gruppestørrelse, midler til personalutvikling, midler til støttefunksjoner og ikke minst spesialundervisning. Satt på spissen må rektor avvikle klassedeling for kjemiforsøk og svømmetimer hvis en elev med rettighetsbasert støttebehov flytter inn i skolekretsen midt i budsjettåret! Dette tabuet nevnes sjelden høyt i debattene.
Forsvarlig undervisning er hjemlet i opplæringslova sin paragraf 8.2. Dette gjelder både et sikkerhetsmessig og et pedagogisk perspektiv. Utfordringen er at tolkegrunnlaget for «forsvarlig» er delegert ut til rektor som pedagogisk ansvarlig. På mange områder er sentrale myndigheter ivrige med detaljerte rundskriv som setter skranker eller anviser retning for arbeidet i skolen. Nylig publiserte kunnskapsministeren Røe Isaksen et oppklarende rundskriv om temaet orden og oppførsel. Sentrale retningslinjer for hva som ligger i begrepet «forsvarlig undervisning» eksisterer ikke. Fylkesmannen holder fingrene av fatet, kanskje ligger det for stor grad av skjønn i problematikken? Saken blir heller ikke bedre av at Erna Solberg uttalte i valgkampen at klasser på over 50 elever kan fungere utmerket. Hva mener Kunnskapsdepartementet skal kjennetegne forsvarlig skoledrift og klassestørrelse i Norge?
Nå står vi i 2014 og ser tilbake på et naivt eller kynisk eksperiment. Mange av oss som har kontakt med skolen har en oppfatning om at overføringene er knappe. Dette er en hverdagserfaring uansett om konsulenter klarer å regne på det eller ikke. Tallene fra 2003, før normfallet, er på mange måter uaktuelle fordi skolen har vært i endring. Opplæringslova, forskrifter, læreplan og skolens mandat er endret. Nye oppdrag kommer i tillegg mens lite fjernes. De siste fem åra har vi arbeidet etter en ny og detaljert vurderingsforskrift. Intensjonene er at bred og variert underveisvurdering skal være motiverende og retningsgivende for elevenes videre utvikling. Lokal skoleforvaltning har mange steder utarbeidet arbeidskrevende systemer for denne vurderingen, men også for rapportering oppover til administrasjonen. Grisen blir ikke feitere av mer måling og mindre mat!
En historisk arbeidskonflikt i skolenorge 2014 satte pekefingeren på tredelingen mellom staten som lovgivende og bevilgende myndighet, kommune som forvalter og arbeidsgiver og de utførende lærerne som arbeidstakere. Lærere satte ned foten og gikk til streik fordi kravene arbeidsgiver stilte ikke samsvarer med kravene staten stiller. Dette har norske lærere levd med lenge, men det tærer på yrkesstoltheten når forholdene ikke ligger til rette for å utføre profesjonen slik en selv, og myndighetene forventer. Derfor rømmer også lærere fra yrket.
Skepsis til økt lokal handlefrihet for kommunene er nå sterk. Det var en nødvendig balansering av maktforholdet at sentral avtale for arbeidstid i hovedsak overlevde vårens konflikt. Alternativet hvor rektorene ville fått styringsrett til å heve undervisningsplikten til den enkelte lærer ville gitt rektor et utilbørlig press til å løse stram økonomi ved å pålegge mer undervisning. Ved å pålegge 20 lærere 1,5 timer/uken mer undervisning vil rektor kunne bemanne en klasse og spare ca en million kr.
Skolebudsjettene tar utgangspunkt i lovens krav til å bemanne alle undervisningstimer og konkrete lovpålagte funksjoner. Når lærere roper «skolen tilbake til staten» handler det om sterkere statlig styring også med bemanningsnorm, lærertetthet og tid til å utføre undervisningsrelatert for- og etterarbeid i henhold til læreplan og opplæringslova. Det er her lærere vil se en tydeligere stat.
I budsjettene kalkulerer kommunene undervisningstimer, altså tilstedeværelse med eleven med utgangspunkt i hva loven pålegger. Klare krav gir effektiv styring. Budsjettprosessene hver høst er lammende øvelser i skolenedbygging mer enn skoleutvikling. Man skal «overleve neste år». Det gir lite langsiktighet for et kollegium som vil utvikle seg. Hele læreroppdraget må avspeiles i arbeidsavtalen, også tid til planlegging og faglig oppdatering. Hvis kommunene mener at de har spesielt gode grunner fikk de heller søke dispensasjon fra normen. Kommuner uten evne til å følge normen burde settes under administrasjon. Da fikk også staten kjenne på utfordringene bak sine egne påbud. Staten bør takke lærerne for at de tok arbeidskampen mot KS, slik at vi beholdt sentral avtale om arbeidstid.
Lærerne opplevde at KS ikke gav tillit når rektor i større grad skal regulere og følge med på tidsbruken. Hardtarbeidende lærere har behov for frihet til sesongvariasjonen i arbeidet. KS utsagn om mer tid til samarbeid, faglig utvikling og elevkontakt lød hult. Omorganiseringen ville vært uhensiktsmessig og tungrodd mens andre yrkesgrupper jobber mer fleksibelt. KS sendte også signaler til regjeringen om at de forventet mer ressurser i forbindelse med videreutdanningsreformene. Ble arbeidskonflikten provosert fram av KS for å presse regjeringen for penger?
Takket være KrF inviteres kommunene nå til å søke om midler til økt av lærertetthet i småskolen. Budsjettposter i Statsbudsjettet er ingen garanti, det har vi sett med ekstramidlene til skolehelsesøster som ikke når fram til elevene. Jeg er redd 200mill kr til styrking av småskolen kan gå samme veien. Kommuner som snyter forebyggingsmidler fra de svakeste kan finne kreative måter å omdisponere så lenge opplæringslova er diffus i de høyere klassetrinnene. 200 millioner rekker til under 300 klasser. Elevene i din kommune vil være prisgitt en søknad for å nyte godt av tiltaket.
Mange lærere krever i disse dager at staten skal ta over ansvaret for skole og utdanningssystemet. Dette bygger mye på begivenhetene i tariffoppgjøret, men også på ti års erfaring med en stat som vedtar og skryter av handling, mens en opplever manglende gjennomslagskraft for samme politikk på lokalplan. Nye tiltak blir vedtatt, men ikke finansiert. Lenge var det problem å få godkjent videreutdanningssøknad av arbeidsgiver. –Vår kommune prioriterer andre tiltak, lød standardsvaret til lærere. 600 tiltaksstillinger i ungdomsskolen vakler videre. Om lag 300 småskoleklasser kan deles i to et par år. Frukt i ungdomsskolen falt vekk i et politisk håndslag, kommunene likte aldri smaken av pålagt fruktutdeling for øremerkede midler. Små merkesaker presses inn som forsøk og ved hjelp av statlige midler i en begrenset periode. Lærere havner i skvis mellom stat og kommune, forventning og resignasjon. Det som kunne blitt skoleutvikling blir skolenedbryting. Denne stagnasjonen tærer på lærerkreftene.
Jeg har et indre bilde av lærerstreiken. Et bilde av en isbjørnbamse som slår i hjel en bjørnunge for å pare sine gener med binna. Ei isbjørnbinne står tom i blikket og ser på, pussig nok heter binna «Torbjørn.» Det hun ser er en rugg av en bamse som slår i hel ungen sin. Ungen er læreren. Du forstår hvem bamsen er?
Norske lærere vil være parat til å hjelpe myndighetene med råd om hvordan skolen skal bemannes. Det snakkes mye om læreren, mindre med oss. Lytt til læreren, han har som regel rett! Våre råd vil neppe handle om at høyest mulig lærertetthet nødvendigvis er mest gunstig, vi ønsker et profesjonelt handlingsrom. 32 elever i en norsklasse er -heavy. Praktisk matte fungerer bedre når en rekker å snakke med 100% av elevene. Dessuten veilede, håndlede, oppmuntre, reflektere, begrense og rydde. Relasjoner bygges best ved hvilepuls. Lille Lise forteller ikke om fæle onkel Rolf mens du haster forbi! Skolebudsjettene må avspeile oppdraget skolen har fått fra sentralt hold. Et barn fra Smøla skal ha samme muligheter som sine søskenbarn som bor i Sandnes, Skarnes eller Skipagurra! Da må også lærerne og skolene til disse barna ha et likeverdig grunnlag.
Norge har verdens dyreste hamburgere. Det hevdes at norsk skole er svært dyr i drift. Utgifter er en relativ størrelse. Vi har tiårig grunnskole, desentralisert bosetting, og vår unike læreplan som gir vår skole et bredt mandat, både faglig og menneskelig. Fagmålene i læreplanene har i stor grad endret seg fra M87 og ren kunnskapsformidling til at elevene skal være i prosesser med større krav til veiledning og løpende tilpassing og vurdering. Dette krever at læreren er tett på eleven. Dette krever at vi kan iverksette et bredt metodespekter. Norske barn blir oppdratt til å være tett på voksne. I vår tid ser vi knapt barn som leker ute i snø og vinterkulden til vottene fryser fast. Barnekulturen er full av voksne, barna er vant med umiddelbar respons. Ingen tvilsom «metaanalyse av internasjonal forskning» har møtt disse moderne norske barna. Vi må ta høyde for dagens oppdrager-kultur når vi skal få barn til å utvikle seg i skolen.
Kunnskapsministeren har uttalt at han er imot lærernormering. Han mener det vil favorisere elevene i de sentrale, bynære strøk i landet. Det forstår jeg ikke det fnugg av. Ei skoleklasse på 28 elever er vel like stor om adressen er 2860 eller 6028? Normhullet som oppstod etter 2003 var kanskje ikke tilsiktet. Jeg mener hullet har vokst seg uoversiktlig. Uansett er det på tide med en revurdering av det forvalteransvaret kommunene skal ha for utdanningssystemet vårt. Ta grep, gi et tydelig signal om at nå skjer det noe stort i skolen. Da vil kanskje unge søke seg til yrket også! Vi trenger en førende utdanningsminister som setter kursen, mer enn en telleminister for etterlatte, falne, sårede og overlevende elever og lærere. Ressursene må avspeile oppdraget. Skal lærere innføre en ny metode er gløden større hvis vi vet at dette skal vare, -lenger enn til neste budsjettkutt. Sentrale myndigheter må garantere at norske barn får et likeverdig skoletilbud. Lærernorm i første og andre klasse er et lite steg i riktig retning.
Arne O. Walbye, adjunkt i ungdomsskolen