Et grunnlovsjubileum er et år for symbolske gester. Det er et år for å tenke stort og handle større. Det er ikke et år for smålåtent å telle på hvor mange barnesjeler dette landet har plass til. Men grunnlovsjubileet er snart brukt opp uten at vi riktig har brukt det. Vi trenger å avslutte festtalenes år med å stadfeste, så tydelig at vi selv kan tro at vi mener det, noen av verdiene vi har feiret.
På barns vegne har man kun lov til å være optimist. På barns vegne har man ikke lov til å stirre seg blind på alt som har vært av tomme løfter og brutte løfter, fånyttes håp og forrådt håp. På barns vegne har man en plikt til friskt håp. Og enkelte voksne har nå en fordømt plikt til å sørge for at det håpet ikke sviktes atter en gang.
Den endeløse dragkampen om de lengeværende asylbarna ligner ingenting jeg har sett de femten årene jeg mer eller mindre daglig har fulgt norsk asylpolitikk. Gjennom to regjeringer har dette spørsmålet vært en vedvarende verkebyll. En konsekvens er at stadig flere privatpersoner har engasjert seg for barna. Den politiske kampen noen har ført mot disse barna, har langt på vei endret landskapet for dem av oss som jobber med dette, med en oppblomstring av motstand og aktivisme landet over.
Samtidig er det ingen tvil om at de som har tapt gjennom de stadige omkampene og det politiske spillet som ingen ende vil ta, er barna. Det er heller ingen tvil om at de som er tjent med dette, er de som ikke ønsker at flere barn skal få bli her iblant oss enn absolutt nødvendig. Noen politikere har valgt å bemanne en hard skanse. FrP og H må imidlertid forstå nå at det ikke er rom for flere krumspring. De har blitt avslørt på det de forsøkte i første runde, nemlig å få en oppmykning til å bli en innstramning. Sånt blir for smått. Vi kan ikke holde oss med slik småhet.
Selv de politikerne som ønsker en streng asylpolitikk må da kunne finne noe mer hensiktsmessig å bruke tiden på enn stadige og endeløse runder mot noen få hundre, høyst ikke-skadelige barn. Det er simpelthen på tide nå for statsministeren å vise litt statsmannskunst. Virkelig statsmannskunst har gjerne i seg noen skikkelige doser sjenerøsitet.
President Barack Obama setter nå alt han har av makt inn på å hjelpe flere millioner ut av papirløshet. Da kan det ikke være slik at den norske regjeringen må kjempe imot noen få barn som om det sto om de siste slantene av oljeformuen. Det står om noe langt mer dyrebart, nemlig nasjonens sjel.
Det er selvsagt ikke de samme barnesjelene vi krangler om nå som da krangelen begynte omkring 2010. Noen barn har fått opphold siden den gang. Andre har blitt sendt ut. Noen av barna er imidlertid akkurat de samme i navnet som i 2010, men det spørs om barnesjela er helt den samme etter enda noen år i mottak, enda noen år med å gå på skolen uten å vite om politiet vil dukke opp den dagen, enda noen år med å komme hjem til hjelpeløse foreldre på et asylmottak som er like fullt av drømmer som det er av maktesløshet.
Det er en grunn til at vi gjennom alle år har pleid å ha en mer human tilnærming til asylsøkende barn. Noe annet er ikke forenlig med vårt verdigrunnlag. Vi skal, også som nasjon, kunne se oss selv i ansiktet neste morgen, og forhåpentligvis oppdage at grunnlovsfeiringen satte andre spor enn bakrus og et fjernt, nesten umenneskelig blikk.
Med lov skal landet bygges. La oss bygge landet vårt, litt til. La oss bygge det riktig fint.