Det er all grunn til å glede seg over at Peder Balke-utstillingen i National Gallery gjør norsk kunst mer kjent. Edvard Munch (1863-1944) har lenge vært vårt eneste internasjonalt kjente kunstnernavn, men med Peder Balke (1804-1887) får vi nå en førmoderne kunstner som fortjener en sentral plass i kunsthistorien.
Balke er den tredje skandinaviske kunstneren (etter Munch i 1992 og danske Christian Köbke i 2010) National Gallery viser. London-museets satsing retter søkelyset mot en kunstner som er totalt ukjent for det store flertallet utenlands. Konservative anslag sier at minst 150 000 mennesker vil se utstillingen i de fem månedene den henger oppe. I Tromsø ble den sett av 11 786.
Sist helg inntok for første gang en norsk, nålevende kunstner Centre Pompidou i Paris. Pia Myrvold er en pioner med bruken av datateknikk i sin kunst, og det at hun nå er den første med separatutstilling (Marianne Heskes «Gjerdeløa» var med i en biennaleutstilling i 1980) i den moderne kunstens høyborg, gir grunn til å sette kryss i taket. At disse to utstillingene kommer samtidig er litt av et sammentreff.
Myrvold ble anmeldt her i Dagsavisen tirsdag. Hun har tidligere hatt utstillinger i Venezia under biennalene i 2011 og 2013, og i sommer hadde hun stor suksess med en utstilling i Shanghai.
Hun er ikke den eneste norske samtidskunstneren med internasjonal suksess. Bjarne Melgaard har bygd en solid karriere etter at han flyttet til New York. Anne Katrine Dolven, Sverre Bjertnæs, Gardar Eide Einarsson, Ida Ekblad, Lars Elling og Mathias Faldbakken er bare noen av mange samtidskunstnere som er i ferd med å bygge opp internasjonale karrierer.
Samtidig strever det offentlige Norge. Det er det lille Nord-Norsk kunstmuseum i Tromsø som har fått Balke-utstillingen til London, ikke Nasjonalmuseet. OCA, organisasjonen som skal ivareta norsk kunstsatsing i utlandet, sliter med trange budsjetter. Og Utenriksdepartementet har måttet kutte i sin støtte til kultursatsing i utlandet.
Norsk kunst har mye å bidra med internasjonalt. Vi har mange vitale kunstnere med internasjonalt potensial, og vi har en kunsthistorie som kan by på mer enn Munch. Etter suksessen med Munch-jubileet (som i liten grad ble markert i utlandet) og Munch-utstillingen «Det moderne øyet» (som ble produsert ved Centre Pompidou) må myndighetene trappe opp utenlandssatsingen, ikke skjære ned. Det er nå vi har muligheten.
Kunstkritiker
