Kultur

Når ‘food bank’ blir årets nyord

Hvorfor er formueskatten egentlig verdt å bevare og hva kan skje dersom fundamentene til den nordiske samfunnsmodellen undergraves? Man trenger ikke se lenger enn til Storbritannia for å finne svaret.

Ingenting belyser skillelinjene i norsk politikk som statsbudsjettet. Gitt at regjeringen består av en koalisjon mellom Høyre og FrP er det kanskje lite overraskende at budsjettet hadde en heller dårlig sosial profil. Av de mest celebre forslagene var nettopp fjerning av både barnetillegget til uføretrygdede og formueskatten – altså, regjeringen prioriterer skattelettelse for de rikeste på bekostning av samfunnets aller svakeste grupper. Det har vært mye diskusjon rundt hvor problematisk formueskatten er, men lite om hvorfor vi faktisk har den, hvorfor den er nødvendig for å sikre både velferd og velferdsstat.

En omfordelingsskatt

Innvendingene mot formueskatten som f.eks. at den står i veien for investeringsiver kan også reises mot nær sagt enhver skatt eller avgift. På samme måte kan man hevde at inntektsskatten er skadelig for indviduelle arbeidsincentiver eller at merverdiavgiften reduserer konsum av varer og tjenester. I et slikt to-dimensjonalt og reduktivt tankeunivers hvor menneskets vilje til å bidra og utrette kun er diktert av tilstedeværelsen eller fraværet av økonomiske incentiver er det enkelt å konkludere med hvordan skattepolitikken vil forme både samfunn og næringsliv. Uavhengig av utfall er formueskatten et av svært få virkemidler samfunnet har for å skatte de aller rikeste blant oss og dermed redusere økonomiske forskjeller. Kritikken av formueskatten bedrar altså en grunnleggede misforståelse av skattens hensikt. Formueskatten er, som arveavgiften, hverken et incentiv eller disincentiv, men en mekanisme for å omfordele velstand og jevne ut økonomiske forskjeller, hvilket over tid er til samfunnets beste.

Forskningen til Wilkinson og Pickett påviste i 2009 at det er en samvariasjon mellom økonomisk likhet og nær sagt alle sosiale indikatorer. Land med en høy grad av likhet scorer bedre enn land med store forskjeller på alt fra livslengde, utdannelse, kriminalitet, tillit og sosial mobilitet for å nevne noen. Siden korrelasjonen er såpass konsekvent i så mange ulike land er det nok også trygt å hevde at økonomiske forskjeller er en årsak og at indikatorene er en virkning. Joseph Stiglitz argumenterer også for at reduserte forskjeller gir en økonomisk gevinst. Store ulikheter reduserer nemlig økonomiens samlede etterspørsel, den undergraver mellommenneskelig tillit, den oppfordrer til tilkarringsvirksomhet og den undergraver meritokratisk sosial mobilitet. Thomas Piketty har demonstrert at de økonomiske forskjellene i verden har økt betraktelig siden tidlig sytti-tall. I sin bok Kapital i det tjueførste århundre oppstiller den franske økonomen en hypotese om at dette er en konsevens av at avkastningen på kapital over tid er høyere enn den generelle veksttakten i økonomien. Uten mekanismer som fordeler velstanden, slik som f.eks. formueskatten eller arveavgiften, vil altså eierskap av kapital over tid konsentreres på færre og færre hender. Også Norge, dog i svært mindre grad, er blitt affisert av denne trenden. Selv om målet på likhet, Gini-koeffisienten, har holdt seg stabil siden 2005 er statistikken ikke fullendt da en eventuell kapitalflukt til skatteparadis vil ha foregått under radaren til SSB. På lang sikt er dessverre trenden klar, ulikhetene vokser også i Norge og om det skulle forsette trenger man ikke se lenger enn til USA eller Storbritannia for de konkrete samfunnsmessige konsekvensene.

Skrekk-eksemplene: USA og Storbritannia

For å illustrere ulikheten så eier altså seks medlemmer av Walton familien mer enn hva 30% av den amerikanske befolkningen gjør tilsammen. Om du nå vil oppleve den amerikanske drømmen så flytt til Danmark som scorer høyest på sosial mobilitet. Den britiske hjelpeorganisasjonen Oxfam rapporterte om enda verre tall i januar, 85 individer eier mer enn hva halvparten av verdens befolkning eier tilsammen. I en norsk virkelighet kan slik statistikk virke litt fjern og abstrakt, men her i Storbritannia er 'food bank' årets nyord. Mellom mars 2012 og april 2013 er antallet briter som har vært nødt til å oppsøke suppekjøkken for å i det hele tatt overleve på nesten én million, altså en tredobling fra året før. Landet hvor 3,5 millioner, eller mer enn én av fire barn lever i fattigdom, hvor reallønninger til de generelt uorganiserte lønnsmottagerne har vært utsatt for den verste stagnasjonen siden 1870-årene, hvor studieavgiften er hevet til rundt 80-90,000 kr per år, der barnehager koster så mye (høyest i Europa bortsett fra Sveits) at det tvinger én forelder (vanligvis mor) til å være hjemme er altså samfunnsmodellen nyliberalistene higer etter å kopiere.

Hva norske turister jule-shoppende ned Oxford-street vanligvis heller ikke legger merke til er hvor klassedelt Storbritannia fremdeles er. Klassesamfunnet er et direkte resultat av en underlig kombinasjon av føydalsamfunnet og laissez-faire, underbygget av privatskoler og den hierarkiske tankegangen britisk kultur er så gjennomsyret av. På tross av at kun syv prosent av befolkningen er privatskolert så utgjør disse 35% av MPs, 54% av direktører i FTSE 100 selskaper, 54% av ledende nyhetsjournalister og 70% av lagrettsdommere. Nordmenn som kanskje synes privatskoler er en god idé undervurderer hvor identitetsgivende skoler er og hvor destruktiv en slik markedsløsning vil være på lengre sikt.

Regjeringen Solberg har også flagget forslag om både nedsalg og privatisering av statseide bedrifter, men også her burde Storbritannias eksempel stå som en advarsel. Privatiseringen til Thatcher og Major førte snarere til opprettelsen av private monopoler og oligopoler – da spesielt i energi og transport-sektorene – enn en velstandsøkning for majoriteten av den britiske befolkningen. I mangel på reell konkurranse har energiselskapene, de såkalte 'Big Six' økt prisene langt over hva inflasjonstakten eller internasjonale råvarepriser skulle tilsi. Ta toget én time ut av London til en by ved navn Wellingborough og du kan risikere å betale hele 800 kroner for gleden av å sitte på det utrangerte dieseltoget, én vei.

Kontinuitet innenfor den nordiske samfunnsmodellen

Derfor er det et paradoks at regjeringen vil adoptere de samme politiske løsningene som har vist seg så sosialt og økonomisk ødeleggende både i USA og Storbritannia. Her har miljøet rundt Civita mye å svare for – som en nyliberalistisk femte-kolonne har disse søkt å påvirke hele den borgelige blokken i en politisk retning som vil over tid sprenge det egalitære fundamentet til den norske velferdsstaten. Sannsynligvis er dette et utslag av en norsk naivitet og beundring for en ideologi som virket forførende i et markedsfundamentalistisk åtti og nitti-tall, men som nå står avkledt av statistikken. Det er ikke hovmodig å innrømme at den norske samfunnsmodellen faktisk ikke er så aller verst (Norge har jo tross alt rangert øverst på FN's human development indeks i elleve av de siste tretten årene), og at heller enn å rasere den, at vi bygger videre på hva som har vist seg å fungere så bra. Det være seg offentlig eierskap i nøkkelsektorer av økonomien, studiefinansieringsordninger, et organisert arbeidsliv, institusjoner som den offentlige enhetsskolen som både utdanner og sørger for egalitære normer, et generøst sikkerhetsnett for de som faller utenfor eller progressiv beskatning av både inntekt og formue. Et praktisk eksempel på en slik reform innenfor det sosialdemokratiske rammeverket ville være å heller endre innretningen på formueskatten enn å fjerne den helt.

Jonas Fossli Gjersø, PhD Candidate ved London School of Economics and Political Science.