Grunnfortellingen må suppleres
I media og offentlig debatt møter vi stadig beskrivelser av unge nordmenn med kulturell og religiøs minoritetsbakgrunn. Ofte med negativt fortegn. Vi får servert historier om utenforskap. Om ufrihet. Om vold og kontroll i familier og i miljø. Om ungdom som lar seg forføre og styre av et fundamentalistisk tankesett der vold anses som et legitimt middel for å oppnå sine mål. Dette narrativet påvirker ikke bare majoritetssamfunnets syn. Det kan også ha sterk innvirkning på de unges oppfatning av seg selv, deres relasjoner, deres liv og deres valg.
For oss som over tid har jobbet med barn som vokser opp med flere kulturer, eller som selv har hatt en slik oppvekst, er problemstillingene som løftes frem intet nytt. Dette er historier vi respektivt har levd, hørt, engasjert oss i og rapportert om i mange år. Fortellinger om utfordringer og dilemmaer er dessverre stadig relevante og aktuelle. De skal gjengis, de skal lyttes til og de skal ageres på.
Samtidig er det behov for å supplere med flere historier. Dem som omhandler mestring, forhandling og ressurser. Der de unge ikke er offer, men agenter i egne liv. Disse historiene er vel så representative, vel så viktige å berette, vel så viktige å høre på.
Historier som hemmer, historier som myndiggjør
Historier er makt. De har kraft til å forme og definere. Forklare og forstyrre. Lukke og åpne. Ekskludere eller inkludere. Forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie beskriver i sitt foredrag ”The Power of a Single Story” faren ved å fortelle og gjenfortelle en enkelt historie. Hun viser hvordan en dominerende fremstilling lett forenkler og forvrenger vår tolkning av verden. Tegneserieskaper og sosial entreprenør Suleiman Bakhit løfter frem behovet for positive rollemodeller, alternative forbilder og mytologier i arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Professor Karima Bennoune fremmer og etterlyser flere beskrivelser av mennesker som slåss mot fundamentalisme innenfra, slik at forståelser og tiltak kan bli mer mangfoldige.
Historier er også identitetsmarkører. Forsker Brené Brown samler og formidler fortellinger om hvordan mot til å fortelle sin egen historie øker tilhørighet. Hun skriver "If I have to be like you, I fit in. If I get to be myself, I belong". Spesialist i interkulturelt arbeid Janet M. Bennett har utviklet en teori om tilhørighetsstrategier hos mennesker som lever med flere kulturer. Modellen skiller mellom hemmende marginalitet og konstruktiv marginalitet. Førstnevnte kjennetegnes ved at personen mangler evne, vilje eller mulighet til å skape sammenheng mellom sine "verdener". Det å leve ut sine ulike sider forbindes med undertrykkelse, frustrasjon og skam. Konstruktiv marginalitet, derimot, er myndiggjørende. Strategien forbindes med at en person har anledning og rom til å utforske, utvikle og bruke sine ulike sider. Mye av nøkkelen til hvilken av identitetsuttrykkene som gjelder ligger i omgivelsenes håndtering og reaksjoner.
Hva kan vi tenke oss at et gjennomgående ”elendighetsnarrativ” gjør med den oppvoksende generasjonen unge? Er budskapet konstruktivt? Gir dette skriptet tilgang på gode rollemodeller, helter og heltinner? Viser det muligheter, gir det mot, tro og håp? Peker det på løsninger som bekrefter og ivaretar deres engasjement? Avskammer det? Åpner beskrivelsene opp for bedre tilhørighet, en mer romslig norsk identitet, eller befester de derimot forestillingen om ”vi” og ”de”, ”utenfor” eller ”innenfor”, ”venn” eller ”fiende”? Dette er spørsmål vi bør stille oss.
Ressursaktivisering som forebygging og intervensjon
Å bygge bevissthet rundt, utforske og aktivere ferdigheter bidrar til å gi økt selvtillit, mestringsfølelse og tilhørighet. Tenk om barn og unge som vokser opp med flere kulturer oftere kunne få legitimert erfaringene og perspektivene sine. Hva hvis de kunne få speilet og bekreftet verdifulle aspekter ved det å leve transnasjonale liv og ha et globalt utsyn. Tenk om de gjennom media og offentlig debatt ble gjort oppmerksomme på at å forvalte paradokser og kontraster også er en kompetanse.
Hva om vi ble mindre problemorienterte i vår fremstilling, og flinkere til å vise hvordan disse ressursene kan utvikles og anvendes? Tenk om vi bedre klarte å formidle at det å være bærer av flere verdi- språk- og levesett kan skape alternative tenkere, empatiske medmennesker, navigatører, brobyggere og veivisere? Hva hvis vi nådde frem med budskapet om at de besitter ferdigheter som storsamfunnet etterspør? Tenk hvilken forskjell det kan gjøre om barna våre får vokse opp med flere historier som gir en stolthet over hva de kan og hvem de er.
Nytt manus, nytt narrativ
Effekten av beretninger og ord som anerkjenner er sterk. Øyne som lyser opp, ryggrader som retter seg, stemmer som endres og pust som går dypere. I tillegg til å fortsette å bekrefte og sette ord på utfordringer, ligger det derfor mye helse og inkludering i å løfte frem andre og flere fortellinger. Historiene behøves for å gi unge mennesker mot, selvtillit, mer fleksible mentale og følelsesmessige strategier. Til å håndtere livet, til å binde sine ulike livsarenaer sammen, til å håndtere press og diskriminering om de må. De trenger beretninger som styrker, respekterer og ivaretar for også å kunne føle og kalle seg norske, for at de skal kunne oppleve seg like verdige. Ikke minst trengs tilgang på flere ressurshistorier for å utstyre dem med verktøy til å kunne stå i mot ekstremistisk propaganda og tankegods. Klarer vi som samfunn å skrive et nytt manus, og skape et mer tilhørighetsskapende narrativ?