Jeg er tilbake på Filippinene ett år etter at stormen Haiyan tok minst 6200 menneskeliv, og rammet 16 millioner. Over fire millioner ble husløse.
Flommen på Vestlandet er en hjemlig påminnelse om hvor brutalt naturkreftene kan herje. Raserte bygninger, ødelagte veier, hele hus som forsvinner i elva. Mange evakuerte og flere husløse. Det er ikke første gang noen her ser huset sitt bli tatt av vannmassene. Katastrofen som traff Filippinene er likevel i en helt annen skala. Og mens flomutsatte nordmenn får tilbud om et nytt sted å bo og har forsikring som dekker store deler av tapet, blir de fattigste på Filippinene ofte igjen i de farlige områdene.
Det vil skje igjen
Stadig flere mennesker verden over rammes av naturkatastrofer, 100 millioner mennesker bare i 2013, ifølge Røde Kors’ World Disaster report. FNs klimapanels (IPCC) nye rapport « Climate Change 2014 - Mitigation of Climate Change» slår fast at mennesker som bor i lavtliggende kyststrøk vil være mest utsatt for klimaendringer. Halvparten av Asias urbane befolkning bor i slike områder. Dette er en virkelighet vi må ta inn over oss.
Ikke et reelt valg
På Filippinene besøker jeg en liten familie som bor på en vannkanal. For ett år siden var gulvet det eneste som sto igjen av huset deres. Nå er huset bygget opp igjen. Nederste del av døren er stengt av for å hindre ettåringen i å falle i vannet. Området er definert av myndighetene som høy-risikosone, en «no-build zone». «Hva skjer neste gang det kommer en stor tyfon?» , spør jeg. «Da bygger vi huset opp igjen. Det er jo her vi bor.» Årlig utsettes Filippinene for 20 tyfoner og det er også de fattigste som utsettes mest for dette fordi de bor i områder hvor naturkatastrofer rammer hardest.
Filippinene har en befolkning på nesten 100 millioner. Over 40 prosent lever på under 2 dollar om dagen. Forskjellene øker og de fattige vil fortsette å bo langs kystlinjene og i slumområder ved sjøen til tross for at det er ulovlig og regnes som farlig. De har ikke noe annet reelt valg, det er her de har sitt livsgrunnlag og eneste inntektskilde. Derfor må vi sørge for en stadig bedret beredskap mot tyfoner. På Filippinene er Røde Kors-bevegelsen godt i gang med å bygge 40.000 nye boliger. Ideelt sett bør alle være sterkere enn de som ble knust eller vasket bort av Haiyan.
Vellykket gjenoppbygging
Inntrykket mitt når jeg nå kommer tilbake ett år etter tyfonens enorme ødeleggelser er likevel at gjenoppbyggingen er kommet langt. I løpet av de første tre månedene nådde nødhjelpen fra Røde Kors-bevegelsen 1,3 millioner mennesker. Fra Norge bidro private givere, næringsliv og UD til at det kunne gis rask og effektiv hjelp.
Røde Kors hadde to feltsykehus i områdene som ble mest rammet. De er pakket ned for lengst, men utstyret og noen av teltene er fortsatt i bruk ved de gjenoppbygde sykehusene. Nå bygger vi 800 hus og 3.800 latriner på øya Samar og bidrar med næringsbringende aktiviteter for lokalbefolkningen som har mistet sitt livsgrunnlag.Nå har180 familier fått nye hjem og hver uke står nye hus innflyttingsklare.
Det er takket være det filippinske folket selv at gjenoppbyggingen har vært så vellykket. Deres stå-på vilje er imponerende. Men for mange av de som fortsatt bor nær sjøen og i spesielt utsatte områder, er valgene vanskelige.
I Tacloban møtte jeg en familie som lever av krabbefiske. De bor også i en «no-build zone», men har fått tilbud om å flytte til et tryggere sted. «Vi er bekymret for hva vi skal leve av der, for jeg får ikke plass til båten, samtidig vet vi at det er farlig å bo her. Vi mistet alt i tyfonen», forteller han. Ved siden av skuret de bor i, ligger en ny fiskebåt.
Må forebygge mer
De siste fem årene har Røde Kors-bevegelsen nær doblet antall mennesker som tar del i forebyggende aktiviteter i sine lokalsamfunn over hele verden, fra 13,5 millioner i 2009 til 25,6 millioner i 2013. Vi må gjøre mer og oppfordrer norske myndigheter til å øremerke midler til forebygging. Vi vet at forebygging er mye mer effektivt enn katastrofe-respons. Utvikling- og bistandsarbeid bør i mye større grad fokusere nettopp på dette, slik at samfunnet er bedre rustet for naturkatastrofer.
Når vi vet at katastrofene blir hyppigere og kraftigere i fremtiden, må vi samtidig sørge for at vi også blir enda bedre rustet for uvær -både på Filippinene og her hjemme. Den jobben gjøres før katastrofen treffer.