For ett år siden presenterte «ta-fra-de-fattige-regjeringen» sin Sundvollen-erklæring. Klimapolitikken var ikke blant de åtte satsingsområdene til de blåblå. Det var oppsiktsvekkende siden klimautviklingen er det viktigste politiske spørsmålet i vår tid. Utnevnelsen av Tine Sundtoft som klima- og miljøminister styrket heller ikke akkurat regjeringens politikk på dette feltet. Da hun ble utnevnt, var Sundtoft med i styringsgruppen for 57 olje- og gassbedrifter. Her snakker vi om Norges mest klimaforurensende næringsvei.
Sundtoft framstår som regjeringens svakeste kort. Hun synes å ha liten gjennomslagskraft i egen regjering. «Jeg har aldri i mitt lov jobbet så mye og fått så dårlige karakterer», uttalte ministeren, etter at Aftenposten hadde kåret henne til regjeringens svakeste. Trolig i håp om å styrke posisjon og omdømme, sa hun nylig ja til å bli portrettert i NRK/Lørdagsrevyen. Det meningsløse innslaget handlet ikke noe særlig om klima, men om hvor dyktig Sundtoft var til å fange, koke og spise hummer. Samtidig er det galt å gjøre Sundtoft til syndebukk. Hun representerer bare regjeringens politikk.
For to år siden laget vi dokumentarserien «Oppgjørets time». Den gikk på NRK og dokumenterte hvordan det statlige og private Norge kjøpte lurvete klimakvoter gjennom FN-systemet fra tvilsomme og unyttige prosjekter i u-land for å pynte på de hjemlige forurensningstallene. Stoltenberg-regjeringen lovet at Norge skulle overoppfylle Kyoto-avtalen. Det skjedde ikke. I løpet av Kyotoavtalens fem år slapp Norge og norsk næringsliv ut 40 millioner tonn CO2 mer enn vi skulle ha gjort. Men i de offisielle regnskapene ser det ikke slik ut. Ved å kjøpe klimakvoter, som deretter kunne trekkes fra i klimaregnskapene, gikk Norge i null. Istedenfor å rydde opp hjemme og i Nordsjøen, kjøper Statoil klimakvoter fra u-land. Kjøp av en klimakvote fra et u-land gir rett til å slippe ut et tonn CO2 i Norge. Statoil og Norge eksporterer dermed sine utslipp til den fattige delen av verden. Vi betaler noen andre for å redusere de utslippene vi selv ikke gjennomfører. Avlatshandel kalles slikt på tydelig norsk.
Norge har kjøpt kvoter fra kinesiske dammer som hadde blitt bygget uansett. Norske bedrifter har kjøpt kvoter fra kjølegassfabrikker i Kina og India som forurenser landsbyer og folks hverdag. I dokumentarserien avslørte vi også hvordan norske bedrifters utslipp i utlandet ikke tas med i det norske klimaregnskapet. Fra sin virksomhet i Brasil, midt inne i Amazonas‘ regnskog, slipper Hydro ut fem millioner tonn CO2 hvert år. Skipene til norske skipsredere slipper ut 40 millioner tonn CO2 i året. Utslippene kommer ikke på de norske forurensningsstatistikkene.
Stoltenberg-regjeringen har kjøpt 22 millioner klimakvoter og brukt rundt to milliarder kroner. På Høyres siste landsmøte benyttet Erna Solberg muligheten til å angripe Ap for å oppfylle Kyotoavtalen gjennom kjøp av klimakvoter: «Kjære landsmøte, Arbeiderpartiets forslag fjerner ikke ett gram norske CO2-utslipp og det er et klimaløfte på billigsalg.»
Nå møter partiet Høyre seg selv i døren. I Polyteknisk Forening i mai holdt klimaminister Sundtoft et foredrag om klimakvotenes framtid. Hun sa: «Jeg kan si klart og tydelig her i dag at vi ikke kommer til å slutte å kjøpe klimakvoter. Eller at vi har mistet troen på kvotemarked som virkemiddel.» I statsbudsjettet for 2015 har regjeringen satt av 306 millioner kroner til kjøp av klimakvoter. Regjeringen skal kjøpe 30 millioner nye klimakvoter fram mot 2020. Det er flere kvoter enn det den rødgrønne regjeringen kjøpte gjennom hele sin regjeringsperiode.
For ti dager siden varslet EU at de vil fase ut og slutte med kjøp av flere klimakvoter gjennom FN-systemet etter 2020. Dette er trolig noe av det viktigste som har skjedd i europeisk klimapolitikk på mange år. Årsaken er at EU mener disse kvotene er med på å gjøre det billigere å forurense. Men regjeringen her i Norge har ikke mistet troen. I en mail til Nationen kunne Tine Sundtoft fortelle at Norges framtidige kvotekjøp vil overstige kvotekjøpene fra den første Kyotoavtale-perioden som gikk ut ved årsskiftet 2012/2013. I en artikkel i DN i mai opplyste Sundtoft at Norge kjøper klimakvoter for ti ganger markedspris for å redde kvotesystemet fra kollaps.
I løpet av de ti årene som er gått siden klimakvotesystemet ble innført, er det solgt 1,3 milliarder klimakvoter i 7000 ulike prosjekter. På papiret ser det flott ut. Sannheten er at FN-kvote-systemet ikke har redusert utslippene. Det er fordi hver klimakvote som er kjøpt, har medført en økning i utslippene et annet sted i verden. Hele systemet har dessuten kollapset. Kvoteprisene har sunket med 90 prosent. Aldri har det vært billigere å forurense enn i dag.
Verdens utslipp av klimagasser har aldri vært høyere noen gang i menneskehetens historie. Men regjeringen i Norge vil fortsatt satse på kjøp av klimakvoter for å bekjempe klimaendringer og ekstremværet.