Blant dem som ble dypt sjokkert av BBCs rapport fra Etiopia i oktober 1984 var Bob Geldof fra gruppa Boomtown Rats. Med sine beste dager som popstjerne bak seg, men likevel full av entusiasme. Han tok kontakt med Midge Ure fra gruppa Ultravox. Sammen skrev de sangene «Do They Know It’s Christmas», fikk med seg A-laget av britiske kjendiser, og spilte den inn 24. november. Tre dager etter var den i butikkene. Den ble tidenes mest solgte singelplate i Storbritannia, og årets juleslager over hele Europa.
«Do They Know It’s Christmas» har ofte blir latterliggjort for tekstene. Hva så om sultne afrikanere ikke visste at julefeiringen hadde pågått i våre kanter av verden siden starten av november? Hva hadde skjedd om det også hadde lavet ned snø i Etiopia ved juletider? Geldof var hele tida klar på at han ikke tok kunstneriske hensyn. Målet var å hjelpe så mange som mulig.
Det samme sa da han arrangerte Live Aid sommeren 1985. Igjen med verdens største popstjerner, nå også fra USA. Hvorfor var det ingen afrikanske musikere med? Fordi de ikke er kjent nok til å få folk i vesten til å åpne lommebøkene, svarte Geldof. Hensikten helliger midlene. I USA kom «We Are The World». I Norge «Sammen for livet». Over en milliard kroner skal ha kommet inn etter Live Aid. I 30 år siden har det vært diskutert hvordan pengene ble brukt, og hvor mye som kom fram. Fasiten finnes ikke. De mest kyniske kritikerne har vært spesielt opptatt av Geldofs egen person.
Et av ansiktene fra dokumentarfilmene fra Etiopia var tre år gamle Birhan Woldu. Under Bob Geldofs Live 8-konsert på Wembley i 2005 ble hun hentet fram på scenen av Madonna. Nå 24 år, frisk og sunn, og et symbol på effekten av Live Aid. «Tenk at det kan nytte», som man sang i Norge. Retorikken kan høres flau ut så lenge etterpå, men både intensjonene og resultatene har det vært vanskelig å argumentere mot.
