Det er to faktorer som virkelig påvirker kunsten i dagens samfunn: Digitalisering og globalisering. Dette er blant de foreløpige funnene fra forskningsprosjektet «Kunst! Makt!» som professor Tore Slaatta ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, la fram på konferansen «Kulturrikets tilstand» i går. Forskningsprosjektet som tar for seg maktstrukturene innen scenekunst, bildekunst, musikk og litteratur er i sluttfasen, og Slaatta kunne i går fortelle at kulturpolitikkens virkemidler må koordineres internasjonalt for å kunne fungere. Og staten må være villig til å sikre rammevilkårene for kunstnere videre dersom de skal kunne overleve digitaliseringen. Her skulle kanskje kulturminister Thorhild Widvey (H) vært til stede? For er det noe hun tilsynelatende er opptatt av i kulturpolitikken, så er det nettopp frihet og maktspredning.
Samtidig som Widvey frigjør kulturen fra offentlige penger, bygger det seg opp en annen maktbastion som truer kunstnerøkonomien: De internasjonale tilretteleggerne som sørger for at vi kan lese bøker, se film og høre musikk digitalt til en billig penge. Under Kulturrådets årskonferanse i forrige uke innledet rådsleder Yngve Slettholm med en påminnelse til kulturministeren om hvor viktig arbeidet med revisjonen av åndsverkloven, som hun skal ta fatt på neste år, faktisk er, nettopp på grunn av digitaliseringen og framveksten av strømmetjenester. «Vi snakker altså om gigantiske økonomiske krefter som ikke er særlig interessert i et sterkt opphavsrettslig vern på internett, fra Telenor og Riks-TV til Amazon, Microsoft og Google,» sa Slettholm. På samme konferanse holdt musiker og skribent Knut Schreiner et innlegg der han mente man må utforske konsekvensene av digitaliseringen før man utformer ny kulturpolitikk.
Smakebiten fra forskningsprosjektet om kunst og makt kan tyde på at Slettholm og Schreiner har rett. At vi har fått tilgang til å strømme nærmest ubegrenset med film og TV-serier for en billig penge hver måned rammer ikke bare salg av DVD-er og kinobilletter, men også andre mer tradisjonelle kunstformer. Tidligere i høst sa administrerende direktør ved Oslo Nye Teater til Dagsavisen at konkurransen teatrene opplever, ikke bare er en konkurranse mellom teatrene, men en konkurranse med de digitale aktørene. Hvorfor gå ut og oppleve kultur når du kan få det servert hjemme i stua? Digitaliseringen endrer ikke bare vilkårene for kunstnere, men også vårt kulturforbruk.
Dette er ikke noe nytt, men det kan virke som om kulturlivet både internasjonalt og her til lands begynner å ta digitaliseringen innover seg for alvor, og de ber om hjelp fra kulturpolitikerne for å sikre vilkårene for kunstnerne. Aksjonen «Authors united» med forfattere som Salman Rushdie, Stephen King og Donna Tarrt på laget fikk mye oppmerksomhet for sin protest mot nettbokhandelen Amazons prispressing i sommer. Og SVT kunne tirsdag melde at en rekke nordiske kulturarbeidere, blant dem norske, har skrevet et åpent brev til EU-kommisjonæren Cecilia Malmström, der de advarer mot at en kommende frihandelsavtale mellom EU og USA kan skade nordisk kulturliv. Her er opphavsretten blant bekymringene nettopp på grunn av de store amerikanske selskapene som sørger for at du og jeg kan strømme det som strømmes kan.
Trolig kommer det ingen nye finurlige kulturpolitiske løsninger av å utforske konsekvensene av Netflix, Amazon og Spotify. Men at vilkårene til kunstnerne er under press, har minst like stor konsekvens for den frie kunsten som statlige føringer om likestilling og mangfold. Det er et godt argument for å opprettholde, og kanskje til og med øke stipendordninger og statlige rammevilkår for kunsten. Da kan vi snakke maktspredning.
Dette er saken
I går arrangerte Telemarksforskning den årlige konferansen «Kulturrikets tilstand» og temaet var kunst og makt.
Siden 2011 har det pågått et tverrfaglig forskningsprosjekt om maktstrukturer i kulturlivet, og det ferdigstilles denne høsten.
Den blåblå regjeringen har satt i gang en frihetsreform i kulturlivet som skal sikre spredning av makt.