I august dro jeg til Ebolaland. Riktignok ikke til noen av de hardt ramma landene, men Nigeria, som fikk ebolasmitte via en canadisk-liberisk diplomat på hjemreise fra familien i Liberia. Jeg dro ikke av noen særlig høyverdig grunn, jeg er verken medisiner, sjukepleier eller særlig modig og oppofrende, jeg dro for å holde noen forelesninger om litteratur. Sjansen for å komme i nærheten av den smittede mannen var tilnærmet null. Likevel, da jeg ankom Murtala Muhammad International Airport etter et døgns reise, var jeg redd. Jeg begynte å vaske hendene med antibac allerede på Gardermoen, etter mellomlanding i Lisboa økte jeg frekvensen til en gang i timen og ved ankomst i Lagos gikk jeg stivt rundt og prøvde etter beste evne å unngå å dulte borti noen mens jeg så rundt meg etter rennende øyne, hostende mennesker eller febrile ansikter.
Redselen avtok først da jeg kom til passkontrollen. Normalt innebærer passkontrollen her å stå i en eviglang, varm og svettende kø mens man venter på at myndighetspersonen bak den ene bemannede skranken skal finne det for godt å kaste et blikk ned på noen av de reisendes pass. Så ikke denne gangen. Skrankene var bemannet, alle som en, køen var kort, alt var velorganisert. Og framfor alt, alle var redde. Dama som sjekka helsekortet mitt og brukte en nyerverva skanner for å avstandsjekke om jeg hadde feber, var minst like redd som meg. Da vi sto og så på hverandre med en meter mellom oss, jeg med antibacen min i den ene hånda og passet i den andre, hun med hansker, munnbind og skanner, begynte jeg å innse hvor irrasjonell denne frykten var.
Sjansen for å få ebola er forsvinnende liten. Sjøl om man bor i Vest-Afrika. Nigeria, hvis helsevesen knappest er den største stoltheten i menneskehetens historie, er nå erklært ebolafritt. Det samme gjelder Senegal. Etter at hvite hjelpearbeidere har begynt å bli smitta av viruset, har Vesten også begynt å produsere annet enn hollywoodfilmer om det også. Sjukdommen som for et halvt år siden virket uhelbredelig, ser nå ut til å kunne få så vel medisin som vaksine i løpet av kort tid.
Ebola er en skremmende sykdom. Og den er fortsatt forferdelig for dem som har fått den, for folk i smitteområdene i Vest-Afrika og for hjelpearbeiderne som reiser dit. Deres innsats er, helt uavhengig av verdens rasemessige urettferdighet, beundringsverdig og imponerende. Men det er ingen grunn til at folk fra Kina til USA skal gå rundt å være redde for ebola. Eller folk i Norge.
Hadde frykt vært rasjonelt, burde jeg i stedet for å kaldsvette på flyturen fra Oslo til Lagos, bli livredd når Lars Monsen står utafor Stortinget og krever fri tilgang til uante mengder antibiotika som behandling for en sykdom antibiotika ikke synes å ha noen påviselig virkning på. Om det er en potensiell epidemi som virkelig truer oss alle, uavhengig av klasse, kjønn, hudfarge eller geografi, så er det antibiotikaresistente bakterier.
Vi er så vant til å leve i antibiotikaens verden at vi ikke lenger kan forestille oss livet før, sjøl om det bare er drøye seksti år siden penicillin blei allemannseie. Siden den gang har verdens befolkning nesten tredoblet seg. Det er en utrolig vekstrate vi kan takke billig karbonbasert energi, kunstgjødsel, vaksiner og antibiotikaen for. Vi dør ikke lenger av infeksjoner. Det redder kvinner i barsel, det redder oss fra epidemier, og det er en forutsetning for moderne kirurgi. Et sjukehus lever og ånder med antibiotikaen. Uten den, er det et farlig sted.
Det er det som er i ferd med å skje. I stedet for å skatte denne vidundermedisinen, har vi kasta den rundt oss over alt. I fiskeoppdrett, i kyllinger, i svin og dyreindustri og i en altfor lemfeldig praksis i allmennmedisin. Bakterier er levende organismer, de tilpasser seg omgivelsene på samme vis som organismer på jorda har gjort siden tidenes morgen. Når vi fyller miljøet deres med en overflod av antibiotika, tilpasser de seg antibiotikaen desto fortere. Det ville de kanskje gjort uansett, men i stedet for at en variant av penicillin eller annen antibiotika virker i hundre år, kan den nå komme til å bli uvirksom i løpet av tretti, tjue eller ti år. Det har allerede skjedd med mange varianter.
For noen uker siden kom nyheten om at man helst ikke skulle ta på ferske kyllingfileter med hendene. De er fulle av antibiotikaresistente bakterier. Du bør altså ikke ta på maten med hendene, den er farlig. Etterspørselen etter kjøtt er så stor og kravet om fortjeneste så sterkt at griser, kyllinger og fisk som skal leve i noen måneder før de blir menneskemat får tilgang på de samme medisinene som du og jeg får på apoteket. Sammen med en altfor liberal praksis for utskriving av medisiner, og kravet om å få noe som «virker», mot alt fra forkjølelse til flåttinfeksjoner og diffuse lidelser, er det i ferd med å skape et alvorlig problem. Et problem som er langt vanskeligere å gjøre noe med, mye nærere og mye farligere enn den pågående ebolaepidemien i Vest-Afrika.