Mange av dem som prøvde å komme seg unna flammene ble skutt eller slått i hjel. I alt ble mer enn femti mennesker drept av nazipøblene den dagen – noen kilder sier over 100. Det var den verste nazimassakren etter annen verdenskrig. Men hva sa mediene – og hvor var venstresida?
:quality(70)/steigan.no/wp-content/uploads/2014/05/Odessa-fire.jpg)
Et planlagt massemord
De første kaotiske timene etter at brannen startet, var det motstridende meldinger om hva som hadde skjedd og hvem som sto bak. Men røyken lettet fort. Det tok svært kort tid før hovedlinjene i hendelsen ble klarlagt. Det var nazistiske bøller som sto bak. Lederne var knyttet til Høyresektoren og det fascistiske regjeringspartiet Svoboda. (Svoboda ledes av Oleh Tyahnybok, som har blitt aktivt støttet av USAs viseutenriksminister og posert på bilder med henne.) Det er også klarlagt at krefter i politiet og brannvesenet var involvert. Brannvesenet rykket ikke ut da de skulle og politiet hjalp morderne. Massedrapet ble gjennomført av folk med samme naziideologi som Anders Behring Breivik, og massakren var i omfang og antall drepte på nivå med Utøya. Forskjellen var at i Odessa var det politiske partier med tilknytning til kuppregjeringa i Kiev som sto bak, altså en velorganisert nazistisk bevegelse. Det var folk med forbindelser til ei regjering som Norge støtter og som Børge Brende har kalt «en god og representativ regjering».
Men hvor var mediene?
En skulle ha trodd at en så alvorlig forbrytelse både ville ha fått stor mediedekning og at den ville ha blitt fordømt i kraftige ordelag. Mediedekninga har vært oppsiktsvekkende liten, og fordømmelsene har uteblitt. Å få et fullt og representativt bilde av medienes dekning av nazimassakren i Odessa er en jobb for undersøkende journalister eller mastergrader på journaliststudiet. (Jeg har oppfordret professor Rune Ottosen til å foreslå dette for sine studenter.)
Men det er lett å få en viss oversikt, ganske enkelt fordi det var så lite dekning av massakren. Aftenposten hadde en nyhetsartikkel 3. mai og en oppfølging fra NTB samme dag der EUs utenrikssjef Catherine Ashton ble sitert:
Men jeg har ikke funnet noen medier som har forsøkt å finne ut hva som skjedde med den uavhengige etterforskninga som Catherine Ashton annonserte. Og i følge Aftenpostens database på nett kom det aldri noen fordømmelse av massakren på redaksjonell plass. NRK er en sak for seg. Odessa-massakren ble omtalt i et par korte nyhetsinnslag. Det første av dem ble sendt i Kveldsnytt 2. mai og er absolutt severdig. Det etterlater liten tvil om at nazistene var ansvarlige for mordbrannen.
Deretter kom det et selsomt innslag i Lørdagsrevyen 3. mai med Hans Wilhelm Steinfeld fra Moskva, som med svømmende øyne klarte å prate seg bort fra spørsmålet om ansvaret for massakren. Men det mest skandaløse var at samme dag, sendte NRK dette koseintervjuet med Dmitro Jarosh, lederen for Høyresektoren. Dagen før hadde denne mannens tilhengere brent inne og slaktet ned forsvarsløse mennesker i fagforeningsbygningen i Odessa. Steinfeld stiller ikke ett kritisk spørsmål, men ler og koser seg sammen med bøddelen.
Etter det har NRK, så vidt jeg kan se fra nrk.no, ikke hatt noen reportasjer eller noen kritisk dekning av massakren i Odessa.
(Se en dokumentar om massakren i Odessa her. Den er ikke fra NRK.)
Hva gjorde Klassekampen?
Jeg har gått gjennom Klassekampen fra 2. mai til 21. mai. 5. mai hadde avisa en nyhetsartikkel som refererte tragedien basert på BBC, The Guardian og NTB. Avisa følger opp med en egen nyhetssak dagen etter som blant annet omtaler hendelsene i Odessa. 7. mai kommer avisas første (og eneste) egenproduserte artikkel med Odessa-massakren som hovedtema. Artikkelen etterlater ingen tvil om at nazistene sto bak massedrapet. Så nevnes Odessa-massakren i en setning 9. mai. Og det er det.
I følge Klassekampens egne nettsider er Odessa-massakren ikke omtalt på lederplass eller i noen redaksjonell kommentar.
Jeg må innrømme at dette overrasker meg og skuffer meg mer enn jeg har villet innrømme for meg sjøl. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi forestilt meg at norske medier, og særlig Klassekampen, ville unnlate å fordømme en nazistisk forbrytelse som den i Odessa i de skarpeste ordelag. En sak er at folk som Bernt Hagtvet og Kristin Clemet holder fullstendig kjeft om denne forbrytelsen. Men at også Bjørgulv Braanen gjør det, overrasker meg voldsomt.
Hva med Rødt?
Partiet Rødt er jo kjent som et anti-fascistisk og frittalende parti. Når forsvarsløse mennesker brennes inne i Fagforeningenes hus i Odessa, skulle man vente et kraftfullt engasjement. Men det jeg finner på Rødts egne nettsider er en nokså tam uttalelse om Ukraina der Odessa-massakren er omtalt slik:
Utviklinga viser hvor farlig det er at nazipartiet Svoboda har fått lederen av sikkerhetsrådet og at nestlederen er fra «Høyre sektor». Det var «Høyre Sektor» som stod i spissen for massedrapet på pro-russiske demonstranter i Fagforeningenes hus i Odessa nylig.
I følge bloggen til partileder Bjørnar Moxnes har han ikke skrevet noe om Odessa-massakren, og knapt noe om Ukraina i det hele tatt. Derimot har nestleder Marielle Leraand engasjert seg i Ukraina-spørsmålet og skrevet en rekke artikler. Men det lar seg ikke gjøre å si at partiet har ført noe som likner en kamp mot den framvoksende fascismen i Ukraina.
Hva kommer det av?
At de profesjonelle liberalerne i Civita og Minerva holder kjeft om nazistisk terror er strengt tatt ikke så overraskende. Det har lenge skint gjennom at de bare er opptatt av å skrive og snakke om menneskerettigheter når det tjener en vestlig imperialistisk agenda. Vestens massive brudd på menneskerettighetene, enten historisk i Indo-Kina, eller de seinere åra i Jugoslavia, Irak, Libya og Syria interesserer de seg ikke for. Så hvorfor skulle de bry seg om nazismens framvekst under Vestens beskyttelse i Ukraina? Vi har bare fått enda et bevis på deres hykleri.
Derimot er det ganske spesielt at Holocaust-senteret har holdt kjeft når holocausttilhengere driver sine myrderier under nazifaner. Jeg har mine tanker om hva det kommer av. Men jeg vil gjerne høre det fra dem selv. Så, Terje Emberland, hvorfor tier dere om nazismen i Ukraina generelt og massakren i Odessa spesielt?
Når det gjelder «venstresida» har jeg ingen fullstendig forklaring på den slående passiviteten. Men jeg vil sette fram en tese om at venstresidas passivitet og unnlatelsessynder kommer av at USA har lykkes med sin narrativ. USAs «fargerevolusjoner», som Euromaidan er et skoleeksempel på, er «carefully designed to suck the twelve-year old listener into our camp», som Frank Zappa ville ha sagt. De narrativene som bygges opp er slik at de går rett hjem hos den liberale, «progressive» middelklassen. Tilsynelatende slåss man mot oligarker og for frihet, og man bruker internett og sosiale medier og er moderne og kule.
Hillary Clintons «smart power»
Denne strategien har et navn, nemlig «smart power», og den ble offisiell amerikansk politikk da Hillary Clinton tok over som utenriksminister i USA. Suzanne Nossel (State Department, Council of Foreign Relations osv.) skrev en artikkel om denne strategien i Foreign Affairs i 2004 der hun blant annet argumenterte slik:
Gjenreisingen av en ekte forpliktelse til å spre frihet og liberalisme, vil forene progressive i kampen mot terrorister og banditter.Mensliberalinternasjonalismekan overvinneisolasjonismentil det anti-imperialistiskevenstre (eksemplifisert vedsittforsvar avirakisksuverenitetfør krigen),kankrigen motterrorismeovervinneaversjonenmot retten tilhumanitærebestrebelser.
Denne «liberale internasjonalismen» er en rehabilitering av den retorikken som ble brukt under Bill Clinton, og som Suzanne Nossel skriver, står den ikke i motsetning til militær intervensjon. Hun mener derimot at «soft power» og militær makt skal støtte og utfylle hverandre. Målet er det samme som under George W. Bush, men retorikken, enkelte av metodene, og ikke minst narrativen, er annerledes. Under den «liberale internasjonalismen» støtter CIA diverse NGOer som angivelig kjemper for demokrati, likestilling, kvinners og homofiles rettigheter, og hva det måtte være (Pussy Riot), for å skape et stort nok momentum til å begynne å destabilisere det samfunnet man vil skaffe seg kontroll over.
Og hvordan påvirker det en småborgelig-liberal venstreside? I tilfellet Ukraina har venstresida åpenbart latt seg forføre av frihetsfrasene og fortellingene rundt Euromaidan, så til de grader at man ikke reagerte på det USA-støttede statskuppet som brakte nazister inn i en europeisk regjering for første gang siden 1945. Så forført ble man at selv massedrapet i Odessa ikke utløste så mye som en løpeseddel eller en demonstrasjon i Norge. Det har heller ikke vært noen protester mot Kievjuntaens bruk av tanks, bombefly og raketter mot sivile i Øst-Ukraina. Et typisk eksempel på en som har latt seg forføre av denne narrativen er Slavoj Žižek, som skrev en panegyrisk hyllest til «heltene på Maidan», etter statskuppet, men rett før massakren i Odessa. (Trykt i Klassekampen 21. juni 2014.)
Nå spiller det naturligvis også en viktig rolle at alle de toneangivende mediene i Norge og samtlige av partiene på Stortinget har støttet Kiev-juntaen. De som har ymtet noe om den åpne nazismens framvekst i Ukraina har fått vite at de dermed er «putintilhengere».
Det skulle ikke forundre meg om det er noe å lære av dette.