Innlegget er skrevet sammen med Moussa Zakaria
Til tross for opprettelsen av en fredsbevarende styrke i FN-regi og glimtvis internasjonal oppmerksomhet er konflikten i Den sentralafrikanske republikk fortsatt en av verdens glemte kriser. I skyggen av alt fra IS i Syria og Irak til ebola i Liberia, Sierra Leone og Guinea får ikke situasjonen i dette landet den oppmerksomheten som den trenger. Dette er ikke bra hverken for sentralafrikanerne eller for verdenssamfunnet. Vi bør vite fra dyrekjøpt erfaring at slike konflikter ikke går over av seg selv. Snarere blir det verre, konflikten dypere og mye mer kostbar å løse. Slik det er nå, forsetter konflikten med variende styrke. Det blusser til tider opp voldsomme kamper i hovedstaden Bangui mellom rivaliserende grupper fra den kristne anti-Balaka-militsen. Og store områder nord i landet mot grensen til Tsjad er under kontroll av den muslimske Seleka-militsen. De som har flyktet fra landet kan derfor ikke vende hjem (i den grad det er noe å vende hjem til) og stadige nye mennesker legger også ut på flukt. Av en anslagsvis befolkning på fire millioner er i dag 1.195.000 sentralafrikanere flyktninger.De aller fleste av dem bor nå i Tsjad i flyktningleirene hvor selv de mest grunnleggende behov ikke kan oppfylles. Det er mangel på rent vann, mat og toaletter.
Situasjonen er meget vanskelig, men det som skjer er verken spesielt uventet eller vanskelig å forstå. Snarere er dette historien om konsekvensene av et "varslet" sammenbrudd i et uoversiktlig grenseland. Den sentralafrikanske republikk er en av Afrikas aller svakeste stater og den delen av Tsjad som grenser mot Den sentralafrikanske republikk er heller ikke mye preget av statsmakt og infrastruktur. I Den sentralafrikanske republikk har politisk ustabilitet og administrativ svakhet vært det "normale" helt siden uavhengigheten i 1960. Landets første leder, president David Dacko satt ved makten i seks år før han ble satt til side av sin hærsjef, Jean-Bedel Bokassa i 1966. Dette var opptakten til et av Afrikas mest eksentriske styresett, men det er også talende for situasjonen i landet at det lille som finnes av statsmakt og infrastruktur ble etablert mens Bokassa satt ved makten. Han styrte landet fra 1966 til 1979. Først utropte han seg til president på livstid (1966 til 1976), før han i 1976 gikk et skritt videre og utropte seg selv til keiser over Sentral-Afrika. I 1979 var imidlertid hans liv som enevoldshersker over. Bokassa gikk rett og slett for langt, og etter at hundrevis av skoleelever ble arrestert og mange til og med henrettet for å ha nektet å gå med skoleuniformer fra Bokassas fabrikk, intervenerte Frankrike og avsatte ham. Bokassas fall representerte imidlertid ikke slutten på landets problemer. Snarere var dette starten på en lang periode av ustabilitet hvis endepunkt er dagens krise.
Den umiddelbare bakgrunnen for dagens konflikt har sine røtter i forholdet mellom to tidligere presidenter. François Bozizé var i utgangspunktet en av president Ange-Félix Patassés mest betrodde menn. Bozizé stjal imidlertid i 2000 en større mengde diamanter fra Patassé og flyktet til Tsjad. Patassé sendte soldater etter ham, men de han sendte etter Bozizé varstort sett muslimer som allierte seg med ham og samlet seg i byen Sidoi grenseområdet mellom de to landene. Der satt de i nesten to år og forberedte seg på kamp mot Patassé. Denne vant de i 2003. Men etter at Bozizé hadde sikret seg presidentembetet vendte han ryggen til de krigerne som hadde brakt ham til makten. Mange ble forvist til Tsjad, andre havnet i fengsel. Det er grupper av disse krigerne som etablerte Seleka-militsen som tok makten i 2013, og innsatte sin leder Michel Djotodia som president. Dette førte ikke til fred, men til opprettelsen av konkurrerende kristne militser. Selv om Djotodia gikk av tidligere i år og en interimpresident, Cathrine Samba-Panza, har overtatt, så forsetter urolighetene og dermed også flyktningene å strømme til Tsjad og andre naboland.
I Tsjad er det fire flyktningleirer og i alle de er det mennesker som har det veldig vanskelig, spesielt med tilgangen på mat og husly. Når det er regntid sover de rett på den våte bakken. De har ikke madrasser eller annet å legge under seg. Noen folk bygger seg bolig med kvist de finner, men dette kan ikke stanse vann eller kulde, og her kan det være veldig varmt om dagen og kaldt om natten. Det finnes heller ikke noen grunnleggende utdanning tilgjengelig. Bare de som har penger kan registrere barna sine på skolen. 90 prosent av alle barna kan ikke skrive eller lese. Behovet for humanitær assistanse er derfor stort. Det er ingen organisasjoner som har satt igang mer systematiske programmer. De fleste organisasjonene som kommer er der i kort tid og deler ut bare noen få ting. Dette er en krise som er blitt helt glemt av myndigheter og medier. Det er stor mangel på initiativ for å hjelpe disse menneskene. Behovet for assistanse og humanitær hjelp er stort både blant flyktningene og blant de som fortsatt er inne i Den sentralafrikanske republikk. Når det gjelder flyktningene i Tsjad, så kan etablering av barnehjem for å beskytte de mest sårbare flyktningene være en god og effektiv måte å skaffe hjelp til de som trenger det mest.
Moussa Zakaria er en ung mann på 20 år som kommer fra Den sentralafrikanske republikk. Han kom til Norge via Libya som kvoteflyktning på egenhånd og er nå under utdanning ved Holtet videregående skole. Ved siden av å skaffe seg studiekompetanse er han aktiv i organisasjonen Den sentralafrikanske republikk hjelpeorganisasjon (SARHO), som både informerer om situasjonen i landet og arbeider for å hjelpe flyktningene i Tsjad og spesielt foreldreløse barn.