«It‘s a beautiful thing, the destruction of words», heter det i George Orwells bok «1984». Romanen introduserte begrepet nytale, der ord mister sin opprinnelige betydning og tilpasses maktens vekslende interesser. Slik blir frihet slaveri, men ikke omvendt. Og krig blir fred, selv om fred ikke blir krig. Ingen har gjort mer for å introdusere nytale i norsk politikk enn den blåblå-regjeringen og ingen er bedre, altså verre, enn kulturminister Thorhild Widvey, vår helt egen sannhetsminister.
«Regjeringen vil legge til rette for at kunstnere får bedre mulighet til å leve av kunstnerisk virksomhet», heter det i innledningen til kultur- og sannhetsministerens budsjett for 2015. Dette høres ut som en forbedring, kanskje til og med en styrking, av kunstnernes kår i Norge. I det minste høres det ut som om regjeringen aktivt vil foreta seg noe. Og det vil den, på en måte. Litt som en arbeidsgiver som sier til en ansatt at jeg gir deg sparken for å hjelpe deg.
Kultur- og sannhetsdepartementet er overbevist om at større uavhengighet fra bevilgende myndigheter samtidig vil styrke kunstens uavhengighet. Norsk kulturliv har vært trellbundet. Nå skal det slippes fri. Slik at det omsider kan bli maktkritisk. Herfra og ut skal den riktignok ikke lenger kritisere McDonalds, Rema 1000 eller Statoil, siden de blir norsk kulturlivs nye hovedsponsorer, men stortingspolitikerne. De har vært skånet til nå, på grunn av de statlige subsidiene.
Vi har allerede fått en smakebit på mulige konsekvenser av denne frigjøringen. Som med kunsten og kulturen generelt, har kultur- og sannhetsdepartementet «som mål å redusere pressens avhengighet av statlige støttetiltak», fordi større økonomisk uavhengighet vil gi «større redaksjonell uavhengighet». Dagbladet, som andre kriserammede norske mediehus, har sagt at de nå vurderer såkalt «content marketing», altså reklame forkledd som journalistikk. Tilhengere av denne bastarden argumenterer med at tekstreklame tydelig vil skilles fra vanlig tekst, slik at leserne ikke blir forvirret, men da faller jo hele poenget bort.
Grunnen til at tekstreklame er mer attraktivt enn vanlig reklame, er at den lurer leserne og skor seg på mediets troverdighet. Slik det er nå, stoler folk mer på VG som sier at Findus endelig har laget den beste fiskegratengen i Vest-Europa enn at Findus selv sier det. Hadde artikkelen om Findus vært bestilt og betalt av markedsavdelingen i Findus, er det ikke sikkert leserne ville tatt nyheten for god fisk.
Thorhild Widvey snakker som en karakter i George Orwells «1984», der mindre demokrati, mangfold og uavhengighet forsøkes selges inn som det motsatte. Men den ønskede samfunnsutviklingen er som hentet fra en annen, like dystopisk roman, nemlig Aldous Huxleys «Vidunderlige nye verden». Der er det ingen ytre krefter som vil frata oss sannheten og forkludre vår oppfatning av rett og galt, for sannheten og vårt moralske kompass druknes i et hav av likegyldighet og tomt skvalder. Ingen sensur av bøker og aviser er nødvendig, for ingen gidder å lese uansett. Ergo utgis det ikke lenger aviser og bøker. Alle går på lykkepille.
Dette kan høres i overkant mørkt ut, men når klubblederne i våre mest salgsvennlige aviser, VG og Dagbladet, går sammen om å uttrykke bekymring for at norske redaktører skal ødelegge journalistikkens troverdighet, og pressens vaktbikkje, generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Pressens Faglige Utvalg, svarer at de jo bare kan ta grep selv, er det tydelig hvilken vei det blåser. Pressens samfunnsoppdrag blir å tjene mest mulig penger. Forbrukerombudet holder heldgivis et øye med mediebransjen og er kritisk til utviklingen. «Det er for sent å snu når reklamekronene har utkonkurrert den kritiske journalistikken», som Gry Nergård skrev i Aftenposten denne uka.
Buzzit.no er for tida Norges raskest voksende og mest suksessfulle nyhetsside. Den består av fjas. Bare fjas. Her er noen utvalgte titler fra i går: «Jeg tenkte å åpne meg om min fortid som en smellfeit gris», «Du gjetter aldri hvorfor den ene armen til Matthias er så enorm» og «Det denne kvinnen kan gjøre med brystene sine er helt sinnssykt!» Buzzit.no er eid av Nordlys, som er eid av Amedia, Norges nest største mediekonsern. Som LO eier sammen med Telenor. LO har 900.000 hardtarbeidende medlemmer. Telenor eies hovedsakelig av staten, det vil si deg og meg. Vi, og LO-medlemmene - ikke Widvey - synes det er en god idé å drukne vårt moralske kompass i et hav av likegyldighet og tomt skvalder.
«Content marketing», buzzit.no og Widveys frihetsreform kan bortforklares med fagre ord og skjules i teknokratiske begreper, men i bunn og grunn blir vi utsatt for ordsvindleri. Villedende reklame. Lasagne med hestekjøtt. To pluss to er fem. Uvitenhet er en styrke. Ødelagt språk er vakkert.