ROMAN
Espen Haavardsholm
«Til Nuuk»
Oktober
Espen Haavardsholm har et stort talent for å skrive forførende lett om det intenst ubehagelige. Han gjør det med overbevisning i sin nyeste roman «Til Nuuk», som i likhet med flere av hans senere romaner legger seg tett på eget biografisk stoff.
Denne gangen kanskje tettere og mer personlig enn tidligere, fordi stemmen i romanen tilhører en 68-årig norsk forfatter, som tidvis omtaler seg selv i tredje person. Denne forfatteren sitter på toget til København, det er ferietid og han skal besøke en gammel venn, Klaus Malinowski, som han en gang var bestevenn med i barnehagen. Et vennskap som har holdt seg livet gjennom.
Altså et stoff som tangerer minneboka, og i den har Espen Haavardsholm skrevet opptil flere ganger med bravur. Her blir det atskillige gjensyn og hilsener til romankarakterer i tidligere bøker. Fordi fortelleren, som heter Espen Hå, er så heldig, eller uheldig, å møte en annen ungdomsvenn på toget. Et gjensyn som får uante og oppskakende konsekvenser for hovedpersonens sjelefred under oppholdet i København, og senere under en reise til Nuuk på Grønland.
Det er alltid problematisk å skrive seg inn mot det personlige, som Espen Haavardsholm gjør også i denne romanen, men han klarer å allmenngjøre sitt stoff på en måte som gjør det til litteratur med tydelig kvalitetsstempel.
Det er vanskelig å peke på hva som gjør Espen Haavardsholms romaner så forfriskende lette å lese, men det kan være den uanstrengte, slentrende stilen, kanskje i par med en type sjarmerende maskulin røffhet. Denne røffheten tyter fram overalt, og hindrer både leseren og fortelleren fra å falle helt ned i myra. Som ofte tidligere i Espen Haavardsholms romaner handler det om tilværelsens dobbeltbunn, om de mørke kreftene, om angsten som plutselig griper tak, om den farlige fristelsen som ligger i selvmordet.
Hans venn Klaus i København, den dyktige filmklipperen og regissøren, har fått et «illebefinnende» ifølge familien, og nå skal hans norsk venn forfatteren komme til unnsetning. En ikke helt lett oppgave. Det viser seg at familiehemmeligheter og personlige demoner krever anstrengelser som ender i innleggelse også for forfatteren. En innleggelse som ikke er uten litterær bismak. Å ligge på «galehuset» i København kan avstedkomme litterær suksess, som hos Amalie Skram. Når overlegen dertil flagrer med sin dannelse ved å kalle seg dr. Hieronymus, og et øyeblikk får forfatteren til å miste litt likevekt, er det et av mange underholdende litterære, musikalske, biologiske og antropologiske sideblikk i denne romanen. Der både unge grønlenderes sang i København og hvalenes sang i havdypet bidrar til å gi fortellingen fylde og dobbeltbunn.
Det skal heller ikke underkjennes at fortellerens stadig syklende turer rundt i København kan gjøre enhver danmarksfrelst mer enn nostalgisk. I alle fall bidrar de både til underholdningsaspektet og til reiselysten hos den lesende.
Reisen til Nuuk på Grønland utgjør den avsluttende delen av romanen. Og også denne reisen er fylt med bilder og opplevelser av natur og mennesker, det hele reflektert og litterært fint innarbeidet i romanens tematikk.