ROMAN
Siri Pettersen
«Ravneringene: Råta»
Gyldendal
Med noen hederlige unntak - «Ringenes herre», «Alice i eventyrland» - må jeg innrømme at jeg aldri har likt fantasy-litteratur særlig godt. Det jeg først og fremst misliker med fantasy-sjangeren, er den tilsynelatende uoverkommelige mengden av muligheter som ligger latent i dette universet: Alt kan skje innenfor en overjordisk logikk. Fantasy-sjangeren virker generelt mer åpent for alt dette utrolige enn for det menneskelige samspillet. Det synes jeg ofte blir kjedelig og trøttende.
Noen av disse problemene finner vi også i Siri Pettersens nye bok «Råta»: En likfødt (zombie-lignende skapning) kan fødes ut av en død ravns bryst. Små jenter kan ha haler og være født med tegneserie-rødt hår.
Men Siri Pettersen skriver med overskudd og leker med fantasy-sjangeren: «Kjolen hennes var et kullsvart drama med ermer som nådde gulvet». «Sorgen var ikke annet enn pynt». Humoren er med på å redde Siri Pettersens prosjekt. Forfatteren har også et meta-perspektiv på det universet hun skildrer: Skurken lurer på om tilholdsstedet i fjellet, med rom kledd i svart stein, blir for James Bond-aktig i stilen. Andre steder trekker Pettersen på erfaringer som tegneserieskaper når hun beskriver karakterene på grafisk vis: «Han hadde grønne ringer under øynene». Universet Pettersen beskriver kler denne type koloritt, men karakterene blir aldri dypere.
«Råta» er andre bok i serien «Ravneringene», som fikk en flyvende start i fjor med første bok «Odinsbarn». Den er gått ut i et opplag på over 12.000, som er mye for enhver debutant, og ble nominert til en rekke priser, inkludert Kulturdepartementets debutantpris. Pettersen er en av flere nye norske fantasy-forfattere som tar utgangspunkt i norrøn mytologi, inkludert Tonje Tornes («Hulder») og Tone Almhjell («Vindeltorn»), som begge er med på den lange takkelista bakerst i boka.
«Råta» er blitt fascinerende og spennende lesning, det er mye fordi Pettersen er en jordnær forteller, uten for store fakter. Her er det hovedpersonen, heltinnen Hirka og hennes opplevelse av en kaotisk verden, som er det sentrale. Hirka er nemlig fra et annet univers - «jeg finnes ikke», som hun sier. Historien er satt til en framtid der verden slik vi kjenner er i ferd med å dø. Distansen til et realistisk univers gir Pettersen rom for å se på virkeligheten med et blikk utenfra. Pettersen er opptatt av hvordan menneskenes tilværelse på jorda også er fylt med magi som vi ofte tar for gitt: «Lys om aldri brenner ut», «varmt vann som renner inne», «oppsparte lyder på boks». Dette er fint gjort.
Det som lugger litt i fortellingen er dialogene, de virker ofte konstruerte og lite troverdige. Den mystiske Roast skriker ut: «Jeg ha’kke gjort noe! Jag ha’kke gjort noe!». Mannen med det snobbete og litt utrolige navnet Stefan Barone sier: «Og jeg har besøkt et titalls land i Europa det siste halve året».
På tross av dette fungerer Pettersens bøker godt, hvis man tar dem for den lette underholdningen de er: En fattig trøst for klima-deprimerte tenåringer. Man kan allerede begynne å glede seg til siste boka i «Ravneringene»-trilogien.