Før vi kommenterte Pippi-saken i media, spøkte jeg overfor kolleger om at det er nesten ingenting vi sier som vekker så massivt med reaksjoner som når det er snakk om å endre populære barnebøker. Det er åpenbart også tilfelle når endringene er i tråd med hva forfatteren selv ønsket, slik det er i tilfellet med Pippi Langstrømpe. Astrid Lindgren var nemlig selv ivrig på å få "negerkonge" ut av Pippis fantastiske verden, slik også Thorbjørn Egners familie har vært positive til lignende endringer.
Mange fortsetter å insistere på at "neger" er et nøytralt ord. Jeg vil mene at det bør være nok å vite at menneskene man bruker uttrykket om, stort sett foretrekker at man lar være. Mens mange bruker det uten rasistisk hensikt, er det andre som bevisst bruker det nedsettende. Vi som ikke ønsker å så tvil om hva vi mener, bør la folk slippe å vurdere om det er ment som et uttrykk for forakt og hån, eller om det akkurat denne gangen er ytret i vennlighet.
Så kan man også drøfte hvorvidt uttrykket i seg selv bør regnes som nøytralt. Fra språkfaglig hold insisteres det gjerne på at dette i en norsk kontekst har vært et helt harmløst uttrykk. Jeg vil mene at dette vitner om et underlig forenklende syn på hvordan språklige uttrykk fungerer på dette feltet, i møtene mellom ulike folkegrupper.
I en smal forstand kan man for så vidt argumentere for at ordet har vært nøytralt. Det har i så måte vært et "nøytralt" ord for å betegne mennesker vi vitenskapelig har ansett som underlegne, og dessuten et "nøytralt" ord for å betegne en handelsvare. Ut fra en verdensanskuelse hvor afrikanere var slaver, var dette et ikke-ladet begrep for å betegne slavenes etnisitet. Guvernør Philip Gardelins forordninger av 1733 på De danske vestindiske øyer, utgjør et relevant eksempel på vår språkhistorie:
"§1: Hovedmænd for bortløbne eller bortløbende Negre skulle knibes 3 Gange med gloende Jern og derefter hænges. §2: Medskyldige i et Complot skulle miste et Been, med mindre Ejerne ville pardonnere dem med at miste et Øre og faae en Lussing af 150 Slag. §9: Den Neger, som i Onde løfter sin Haand mod en Blank, eller truer ham, eller giver ham knubbende (skjellende) Ord, skal uden Naade knibes 3 Gange og derefter hænges, om den Blanke det forlander, hvis ikke, da skal han miste sin Haand. §10: En retskaffen Blanks Vidne skal være nok imod en Neger, og om der var Formodninger i Sagen, maae Negren sættes på Tortur."
Nøytralt, ikke sant? Den gang tok man det svært alvorlig når noen ytret støtende ord; da mistet slaven hånden, og det var hvis eieren ønsket å vise "nåde". Det bør være lett å forstå at mange mennesker som ville ha vært omfattet av forordningen hvis de hadde levd på den tiden, foretrekker at uttrykket unngås.
Bruken av uttrykket har selvsagt endret seg siden den gang. I etterkrigstidens Norge brukte man ikke lenger uttrykket for å snakke om behandlingen av slaver, men det var stadig et "nøytralt" ord for å betegne en ladet forestilling. Det var fortsatt uttrykket vi brukte for å omtale en gruppe mennesker som vi oppfattet som svært annerledes, gjerne eksotiske, og i essens både enkle og primitive. Man mente gjerne ikke noe galt med det, men det man mente, var likevel i mange tilfeller riv ruskende galt.
Da jeg var barn, ble afrikanere i barnebøkene ennå framstilt i tråd med dette bildet. Når en "hottentott" er et litt festlig ord for oss, er det nettopp fordi det betegner en underlig og komisk skikkelse som sammenfaller godt med den gamle, etablerte oppfatningen av afrikanere som primitive, dumme og rare. Dette er opprinnelig et nedsettende uttrykk som stammer fra hvite sørafrikanere, og betegner en folkegruppe som ble utsatt for massiv forfølgelse, inkludert folkemord. Det primære problemet i en norsk kontekst er likevel den betydningen vi selv legger i ordet. Det er omtrent som når nordmenn framstilles som bygdetullinger – bare uten en forhistorie hvor slike forestillinger har bidratt til massiv undertrykkelse.
Det sto også mye om kannibaler i bøkene og bladene jeg leste den gang. Som barn ble jeg usikker på hvordan man kunne skille hodejegerne og kannibalene fra de andre afrikanerne, de som bare var snille og rare. Og hvordan skulle man vite hvilke afrikanske land det var trygt å reise til? Før man visste ordet av det, ville hodet ligge i en gryte. Det var mulig at afrikanerne med tykke lepper, bein gjennom nesa og tutu-skjørt var de farligste, men hvordan skulle jeg vite det?
Det er mer mangfoldig i barnebokverdenen nå. Konteksten for debatten er imidlertid ikke så annerledes som man skulle ønske, slik undersøkelser fra flere samfunnsområder viser. Personer med afrikansk bakgrunn har stadig statistisk markant dårligere adgang til det norske arbeidsmarkedet enn jobbsøkere med hvit hud, selv når utdannelsen er identisk. Ungdom med afrikansk bakgrunn nektes adgang til utesteder i hovedstaden vår i et omfang som burde være skandaløst. Og hvis du søker etter bolig, får du omtrent dobbelt så mange henvendelser hvis du tar ut en annonse som "Ulf" sammenlignet med resultatet hvis du heter "Ali". I tillegg kommer de mange opplevelsene som ble formidlet gjennom #norskrasisme. Det vil være galt å oppsummere dette som at Norge er et rasistisk land, men det vil være like galt å hevde at vi ikke stadig har et betydelig problem med rasisme.
Hvorfor lever et forutinntatt negativt syn på mennesker med afrikansk bakgrunn videre inn i vår tid? Er det en risiko for at noen av de angivelig uskyldige forestillingene som har utgjort vår barndoms verden, finner gjenklang i andre samfunnsfortellinger, og vedvarer inn i problematiske stereotypier i voksen alder?
Et annet spørsmål er hvorfor man i det hele tatt skal begynne barnets dannelsesreise med å etablere så utdaterte forestillinger. Det er simpelthen vanskelig å se hvorfor vi skal fortsette å plante så rare ideer om andre mennesker i hodene deres. Barn trenger å lære om rasisme, men ikke ved å trenes inn i rasistiske forestillingsmønstre.
Rune Berglund Steen, leder, Antirasistisk Senter