POP
Emilie Nicolas
«Like I‘m A Warrior»
Sony
I motsetning til hvordan hun kontant avviser en beiler på albumet «Like I‘am A Warrior», er det ikke noe «fake grin» over Emilie Nicolas‘ framtoning. Hun er uten tvil den artisten i høst som vi mest uforbeholdent inviterer inn. Det har i og for seg ligget i lufta lenge, helt fra hun strømmet låter på nett uten annen informasjon enn et uryddig bilde. Siden har hun fortsatt å imponere, også på scenen slik hun gjorde da hun i Trondheim framførte en langt fra soleklar coverversjon av DumDum Boys «Pstereo». Den ble A-listet på radio og skulle raskt bli en umake hit. Konserter på Bylarm, Øyafestivalen og Roskildes oppvarmingsscene har gjort sjansen stor for at hun i løpet av kort tid vil skinne ytterligere, men da som en av hovedartistene enten hun regjerer konsertlokaler alene eller spiller på festivaler. Akkurat nå kan Emilie Nicolas‘ talent nå så langt som helst.
Hun har samlet opp tidligere utgitte låter og lagt til mange nye på et debutalbum som imponerer i ett og alt. Men først, stemmen. Det er den som drar deg inn, som i lang tid nå har fått bilister til å stanse all trafikkflyt når eksempelvis «Nobody Knows» har strømmet ut av radioen. Stemmen har ikke bare en sjelden klarhet, den endrer også temperatur med sangene, med tekstenes klare meninger og tematikk, og med selve låtenes formasjoner. Slik er Emilie Nicolas fra Bærum noe for seg selv, en sjelden fysisk stemme som gjennom de stemningsbildene hun skaper også lar seg plassere inn i en kjølig nordisk nytradisjon som har enkelte åpenbare berøringspunkter. Blant disse er Ane Brun, men kanskje mest fordi Nicolas har antydninger til samme brytningen i fraseringene. Stina Nordenstam ligger nok nærmere i hvordan vokalen i hovedsak bærer de ofte minimalistisk oppbygde låtene, mens utenfor den nordiske sfæren kan hun minne om en Dorothy Scott eller en Bat For Lashes. Når Nordenstam nevnes i særlig grad er det fordi Emilie Nicolas kan bli stående som den første som nå bringer kvalitetene fra 1990-tallet tilbake til populærmusikken. Inspirasjonen fra jazzen i musikken hennes er ikke så åpenbare som man skulle tro når man vet at hun har eksamen fra jazzlinja på Musikkonservatoriet i Trondheim. Men den er likevel hørbart til stede, mer som i måten brasilianske bossamusikere lot jazzen skinne gjennom legendariske utgivelser på 1960-tallet, eller måten den mye senere tripp hop-generasjonen hentet fram jazzen igjen. Og da er vi på 1990-tallet, i samme kjølige landskap som Stina Nordenstam, eller gjerne i Bristol og sammen med Portishead. Skal man nevne én vokalistreferanse til må det bli Beth Gibbons. Ikke nødvendigvis fordi Nicolas‘ lyse, disige vokal er sammenfallende med Bristols mest innrøykte, men fordi de bruker stemmen på samme måte i forhold til det musikalske teppet den hviler på.
Emilie Nicolas‘ musikk projiserer jazzen, funkinspirasjonen og elektronikaen slik tripp hop-sjangerens fremste eksponenter gjorde. men Nicolas‘ musikk er rikere og mer sofistikert, og den legger seg i et popleie som kan få voksne til å gråte. Vokalen og tekstene er så umiddelbare at det skapes hitmateriale av harmonier man ikke ville trodd var forenelig med et massepublikum. Det er ikke bare der hun viser styrke, men også i tekstene. Det er neppe lurt å innbille seg at Nicolas er like skjør og forsiktig som hun framstår i platas yndigste partier. Blant de to-tre sangene på «Like I‘m A Warrior» som bryter mest med helheten er foruten «Pstereo» låten «Fail» den mest kraftfulle. At hun her går langt ut på planken tekstmessig med linjer som «Don‘t call me lazy/I go down on him daily» utgjør en ytterende i den spente buen over ulike narrative bekjennelser. Om de er fiktive eller ikke spiller ingen rolle, men enkelte ganger tviler man ikke på at hun selv er foranledningen. Som i sangen til faren om at hun er blitt voksen («Grown Up»), som i «Nobody Knows» der hun synger om Emily. De forføreriske bassgangene, den suggererende lavtliggende rytmen og de små strømvirvlene og tilløpene til kaos i lydbildet er fengslende, men uansett hvilke harmonier, virkemidler eller tekstfraser hun benytter seg av, er det stemmen som skaper platas uttrykk og personlighet. Og den er utvilsom årets sterkeste og klareste.
Spiller på Union Scene i Drammen 15. oktober, og på Rockefeller i Oslo 14. november
