ROMAN
Jon Michelet
«Gullgutten»
Oktober Forlag
Det er blandingen av faktabasert, dokumentarisk stoff spritet opp med Jon Michelets fortellerdriv og tydelige glede over å køle på med rå dialoger fra sjølivets tette, maskuline verden, som gjør også denne romanen til stor og innsiktsfull historiefortelling. Det hele likevel formidlet med varme og omtanke og mye svart humor.
Men det skal ikke underslås at Jon Michelet til tider kan tøye leserens velvilje og tålmodighet til bristepunktet med sin hang til skolemesteraktige foredrag om alt fra språkhistorie og geografi til kolonihistorie og astronomiske fenomener. Det meste formidlet av den kunnskapsrike andrestyrmann Tendrup, godt sekundert av andre utvalgte av mannskapet som til enhver tid omgir matros Skramstad.
Allerede i åpningskapittelet, der oljetankeren «Iberia» ligger i tørrdokk utenfor Liverpool, får vi en detaljert beskrivelse av rustbankingens tvilsomme gleder og plager. Her skal ingen slippe unna kunnskapen om sjømannslivets hard facts!
Etter hvert som historien ruller fram over snaue 600 sider, kan man altså glede seg eller gremme seg over Michelets fryd over å dynke oss i omstendelige beskrivelser av leksikalsk kunnskap. Sannsynligvis vil de fleste glede seg, fordi Jon Michelet klarer å formidle så mye ny kunnskap, eller tørke støv av kunnskap vi trodde vi hadde, at hele den brutale historien om krigsseilerne løftes opp i bevisstheten vår.
Jon Michelet skal også berømmes for den kritiske holdningen han har til myndigheter og Nortraship, en holdning som gjennomsyrer romanen, uten at forfatteren faller for fristelsen til svart/hvitt-tolkninger. Her fortelles om strevet for å få hevet aldersgrensen for førstereisgutter fra 15 til 18 år i Nortraship-flåten. Og om hvor vanskelig det var å få utbetalt sykelønn eller såkalt ventelønn etter en torpedering eller sykdom. Halvor Skramstad får oppleve også denne siden av sjømannslivet når han får blindtarmsbetennelse og må forlate «Iberia» for å bli operert på et sykehus i Wales. Dermed blir det ny båt og nytt mannskap for matros Skramstad når han inntar dekket på M/T «Vivian», der kaptein Coldeweyn regjerer. Fortsatt dreier det seg om frakt av olje og bensin.
I det hele tatt står de dramatiske opplevelsene i kø for Michelets matros. Ikke bare mister han blindtarmen, han mister også en tann i et slagsmål, og han havner i arresten i USA, mistenkt for drap! Og under en storm, mens han står til rors, blir skipet truffet av en monsterbølge. Likevel skal det bli mye verre mot slutten av romanen. De mørke sidene balanserer Jon Michelet med de korte kjærlighetsmøtene med den skjønne miss Muriel Shannon. Også dette holdt i en nøktern stil som kler stoffet. Ingen utpensling av erotikken, snarere en litt forsiktig tilbakeholdenhet, kanskje i samsvar med tidsånden. Til gjengjeld er det ikke så mye tilbakeholdenhet å spore i den verbale erotikken om bord på skuta.
Jon Michelet tar ut svingene i beskrivelsen av livet om bord. Og nettopp denne røffheten blir et slående bilde på sårbarheten og skrekken de alle bærer på om bord i et skip som når som helst kan blåses til himmels av en torpedo fra en tysk ubåt. Forfatteren pensler ikke ut de brutale hendelsene, likevel sitter leseren igjen med et sterkt bilde av hva krigsseilerne, sivile norske sjøfolk, ble utsatt for av brutalitet i fem krigsår.
I tid strekker Jon Michelets tredje roman seg fra mars 1941 til påsken 1942, med andre ord kanskje det mest dramatiske året under andre verdenskrig. Det blir stille om bord på «Vivian» når nyheten om japanernes angrep på Pearl Harbor blir formidlet. USA er med i krigen, på to fronter. Plutselig føres ubåtkrigen tett på USAs østkyst, og mot slutten av romanen, som i typisk Michelet-stil tetter seg til med dramatikk og spenning, skjer den store dramatikken rett utenfor Floridas flombelyste kyst.
I avslutningen trekker forfatteren også fram den såkalte svartelistingen av sjøfolk, en sak som aldri er blitt skikkelig dokumentert, men som Jon Michelet i denne romanen trekker fram for første gang. Muligens et stoff som kanskje blir ytterligere belyst i senere bøker.
Selv om det kan gjøres fratrekk for noen sider ved romanen, kan «Gullgutten» trygt plasseres som en mer enn verdig etterfølger til «Skogsmatrosen» og «Skytteren».
