Dette gjør at det er gode grunner til å diskutere om hjelpemotivasjonen bør være mindre sentral blant framtidige sykepleiestudenter.
Spør du en sykepleierstudent hvorfor hun vil bli sykepleier, vil hun fort svare at det er fordi hun vil hjelpe andre mennesker. At hjelpemotivet står sterkt i profesjonen er velkjent. En rekke studier viser at studenter begrunner valget om å bli sykepleier med ønsket om å hjelpe andre. Men der stopper også forskningen. Få har undersøkt om motivasjonen til å hjelpe bidrar til at sykepleiere trives i jobben.
Alle har hørt om engelen i hvitt: Sykepleieren som den selvoppofrende og godhjerta kvinnen.
Denne forestillingen har historisk forankring. Da moderne sykepleie ble etablert på slutten av 1800-tallet lå det et kristent verdigrunnlag i bunn. De beste sykepleierne følte seg kallet til jobben. De var unge, ugifte kvinner som ofret seg for å hjelpe syke og svake. Forestillingen om sykepleie har vist seg å være motstandsdyktig. Selv om kallstankegangen ikke er like sentral i dag som den var, og man vet at sykepleiere er mer enn legens høyre hånd, domineres profesjonen like fullt av verdier som omsorg, medfølelse og empati. Dette ses for eksempel gjennom kampanjer med den norske sykepleierforeningen som avsender - det er omsorgselementet ved profesjonen som vektlegges.
Siden omsorg og empati har stått så sentralt i sykepleierprofesjonen har dette også tiltrukket seg personer som har en gitt type motivasjon. Når studenter blir spurt om hvorfor de velger yrket har hjelpemotivasjon vært hovedgrunnen. Når få har sett om denne type motivasjon faktisk er relatert til jobbengasjement, kan dette være fordi man har antatt at det å jobbe med mennesker er så givende at det automatisk vil føre til jobbglede. Til en viss grad stemmer også dette. Det å hjelpe gjør folk lykkeligere. Men, først og fremst når hjelpen er frivillig og spontan.
Noe kan tyde på at forventningen om å hjelpe likevel ikke blir helt oppfylt. Forskning viser at sykepleiere opplever et virkelighetssjokk når de begynner i yrket. Dette er blitt forklart med at den idealistiske forestillingen mange har under utdanningen ikke realiseres under selve yrkesutøvelsen. Min studie viser at den hjelpemotivasjonen de har under utdanningen, ikke er relatert til jobbengasjement når de først er ute i jobblivet. Dette kan bety at andre faktorer er viktige for at sykepleierne trives i arbeidet. Det er viktig å gi næring til utvikling av jobbengasjement, blant annet fordi jobbengasjement kan fungere som en buffer mot stress. Dette illustreres også i en studie av Janette Dill fra University of Akron. Hun viser at de sykepleierne som kun er motivert av å hjelpe har høyere sannsynlighet for å bli utbrent.
Funnet viser at det er andre aspekter enn omsorgsaspektet som må vektlegges dersom målet er å øke jobbengasjement blant sykepleiere. Et sted å starte er å være bevisst hvordan profesjonen framstilles for nye profesjonsutøvere. Profesjonen har gjennomgått store endringer de siste tiårene. Sykepleiere er i dag helseeksperter med en kompleks medisinsk og teknisk kompetanse. Og hvis dette er det virkelige bildet av dagens og framtidas sykepleie, bør det også gjenspeiles i framstillingen av yrket.