Tigging er en «ikke-sak», sa politisjef Jan Sverre Krogstad da han snakket til politikerne i Arendal bystyre i midten av juni. Overfor Agderposten utdypet han: «Jeg anser det ikke for å være noe problem i byen nå.» Politiet gjorde én arrest i 2013. En utenlandsk tigger ble utvist fordi han solgte tabletter.
Likevel valgte kommunen i slutten av august, som en av de første i landet, å innføre tiggeforbud med 21 mot 18 stemmer. Slik håper politikerne, hovedsakelig fra Høyre, Sp og Frp, å bli kvitt et ikke-eksisterende problem. Flere norske kommuner er i ferd med, eller har allerede vedtatt, et lignende forbud etter at flertallet på Stortinget før sommeren åpnet for at kommunene kan velge selv. Sett i lys av at det trolig blir et nasjonalt tiggeforbud neste år, er kommunenes iver påtakelig.
Også i Drammen bystyre er det flertall for forbud, og det kan bli innført fra høsten av. I går var tidligere utenriksminister Knut Vollebæk, nå leder for romanifolket-/taterutvalget, i byen for å diskutere tiggeproblematikk. Hans budskap til byens politikere er tydelig: «Det er egoistisk å forby tigging bare fordi vi ikke liker å se ting som gir oss dårlig samvittighet», sa han til Dagsavisen Fremtiden.
Han velger å snu perspektivet 180 grader. Kanskje er det ikke tiggingen som er det egentlig problemet, men våre holdninger, vår intoleranse og vårt forsøk på å ekskludere én folkegruppe. I så fall har norske kommunepolitikere fått en real utfordring på bordet: Hvordan bekjempe sin intoleranse?
Vi sier nei til tiggeforbud, ja til selvransakelse.