Kultur

Sterkt gjensyn

Inger Ronander jobbet med Kate Bush fra starten i 1978. Å se henne igjen på scenen, 35 år etter, ble en sterk opplevelse.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I 1977 ble jeg som labelmanager for plateselskapet EMI invitert til et markedsmøte i London. Vi som hadde ansvaret for lansering av nye utgivelser i andre land ble av og til innkalt til hovedkvarteret når de store sjefene hadde noe spesielt på gang. På Heathrow ble jeg plukket opp av selskapets egen representasjonsbil, en staselig Bentley med registreringsnummer EMI 1. Vanligvis var jeg alene med sjåføren på veien inn mot London, men ikke denne gangen.

I det lærtrukne baksetet fant jeg ei sovende jente med en utrolig hårmanke. Hun våknet opp så fort bilen begynte å rulle, ga meg et smil og sa: «Hei, jeg er Kate, jeg har så mye å gjøre om dagen at jeg må sove når jeg kan». Hun var ganske liten og vever, med smilehull plassert litt feil og et varmt, åpent blikk. Det var køer og veiarbeid inn mot London, men de neste to timene forsvant som dugg for solen i godt selskap. Vi snakket om vær og vind, om forskjellen på Kent og London, hvor Oslo befant seg i landskapet, om moter, musikk og nylig leste bøker. Ei veldig hyggelig jente tenkte jeg etterpå. Jeg trodde hun var danser.

Dagen etter møtte jeg markedssjef Roger Ames som plasserte meg foran to høyttalere og satte på den kommende singelen fra vår nye storsatsing. «Wuthering Heights» het låten og artisten var Kate Bush. Vi var ganske bortskjemt med gode artister i EMI, vi hadde Queen, Pink Floyd og Beatles, men jeg hadde aldri hørt noe som dette. Låten var, og er, et musikalsk mesterverk, og ingen andre høres ut som Kate Bush. Det demret etter hvert for meg at jeg hørte på den sovende dama fra baksetet i Bentleyen, og at vi hadde en ny hit på hendene.

Etter hvert ble det mange møter og mange skiver, og Kate var alltid den samme hyggelige personen som under vår første kjøretur sammen. Det som var betegnende for henne var at hun var totalt blottet for nykker. Hun husket oss alle med navn da vi møttes. Musikkinteressen var stor. En gang, jeg kan tenke meg at det var i forbindelse med innspillingen av «The Dreaming», ville hun ha plater med hardingfele. Og det fikk hun, så klart. Jeg hørte aldri at hun brukte dette i noen sammenheng, men hun var opptatt av lyder i videste forstand.

«The Tour Of Life» la ut på veien 17. april 1979. Å kalle det Kate Bush drev med da for «konserter» blir feil. Det var en konsertforestilling. Det skjedde veldig mye rart, hun ble trillet inn på scenen i et egg, hun ble tryllet ut av scenen for så å dukke opp igjen, og det var utallige sceneskift. Hun sang klokkerent, med en mikrofon festet til kinnet. Akkurat det hadde jeg aldri sett før, men virkningsfullt for en artist som også var danse- og mimekunstner. Etter siste nummer var det stille et sekund før en øredøvende applaus løftet taket. Stakkars neste A4-rockband på turné, tenkte jeg. Hvordan kan noen klare å matche dette? Jeg så forestillingen tre ganger og ville gjerne få med meg flere. Hadde jeg visst at det skulle gå 35 år før muligheten bød seg neste gang så hadde jeg kanskje forsøkt litt hardere.

Nå har jeg vært i London for å oppleve Kate igjen, mange år etter at jeg gikk ut av musikkbransjen. Det var en nesten elektrisk stemning i salen, publikum i alle aldre, og mye følelser. Mine forventninger var skyhøye. Med sterke minner fra 35 år tilbake kunne det lett ha blitt en nedtur. Scenen var badet i blått lys da Kate kom ut barbeint foran koret sitt og satte i gang med åpningssporet, «Lily» fra albumet «The Red Shoes». Hele salen reiste seg spontant og hyllet en makeløs kvinne som hadde mot nok til å stå på scenen 35 år etter.

For meg ble det et emosjonelt gjensyn med en artist som har betydd mye for meg siden vårt første møte. Kate Bush har fremdeles evnen til opptre for hver eneste en av oss i salen. Jeg innrømmer at tårene trilla, og når hun rett etter åpningen dro i gang med «Running Up That Hill» var det nesten ikke til å holde ut. Hun tok oss med på en tre timer lang reise og greide igjen å gi meg følelsen av å overvære noe helt spesielt.

Så vidunderlig at hun er akkurat den hun er, i en alder av 56 år. Sylfiden fra gamle dager er helt borte, den dansende artisten bak de lekreste video­ene. Så befriende for hver eneste en av oss i salen som er mer enn 20 år. En dame på 56 behøver ikke, eller skal ikke, synge det samme som for 35 år siden. I stedet ble det andre historier hun ga oss, annerledes, men historier som musikalsk og visuelt er helt på høyden med gamle dagers hits. Og historier som visuelt var nye for meg, selv om jeg kjente musikken fra før. Vi har ventet i en halv mannsalder og fikk en magisk forestilling.

Inger Ronander jobbet i plateselskapet EMI fra 1971 til 1986. Siden har hun hatt flere roller i musikk- og forlagsbransjen, vært informasjonssjef i Dansens Hus og var med på å starte Den kulturelle skolesekken i Oslo.

Mer fra: Kultur