Kultur

Romslig hageby-humor

Livet er ikke lett for noen i NRKs nye luksuskomedie, men humoren i «Kampen for tilværelsen» er mer skrudd enn den er svart.

Dagsavisen anmelder

HOMORDRAMA

«Kampen for tilværelsen»

NRK1

Premiere i kveld

Å le av norske komedier er en luksus, men i «Kampen for tilværelsen» er det mye som er morsomt. Dessuten er serien veldig elegant levert, i manus og framføring. I noen tilfeller byr den på de best skrevne og tightest leverte replikkvekslingene opplevd i norsk komedie, som i familiemøtene til tannlegen Vidkun Rotevatn.

Vidkun selv er også en forholdsvis spesiell type, men det er ikke navnet som plager ham. Når noen på det høflige Ullevål Hageby til sist spør om han har nazister i familien, svarer han lett:

- Tror muligens det var litt nazisme der en kort periode, siden du spør, altså, men det var bare bitte litt, altså.

Det tar to-tre episoder, men da har det foregått så mye pussig, underfundig, usagt og skrudd at man er overbevist og vil vite mer om dette hagebylivet.

Det som kanskje skurrer litt er uttalelsen fra serieskaperne Erlend Loe, Per Schreiner og Bjørn Olaf Johannessen, om at de har laget en mørk serie det skal være litt vondt å se på. For de har unngått å lage en serie med puteflaue sketsjer, og det er ikke mye satirisk, avkledende brodd over humoren heller. Dette rare Ullevål hageby er heller empatisk og humant tegnet, og den sympatiske tristessen som preger stemningen - fra Elias Akselsens nydelige introlåt - sier heller noe om at her er vi i samme båt. Dermed ler man heller med enn av disse menneskene, både det norske vestkantfolket og de polske håndverkerne som jobber for dem.

Komediens påstand er at vi nordmenn er rike og trygge, fullstendig preget av tilværelsens uutholdelige metthet. De polske, fattigslige håndverkerne, som utgjør et undersamfunn i hagebyen, er derimot fulle av liv, ambisjoner og pågangsmot. Som tittelen forteller, kjemper gruppene hver sin kamp. Men dette er ikke en situasjonskomedie om polsknorsk kulturkrasj. Humoren handler mer om et rastløst behov for å finne en mening med alt, fylle en følt tomhet. På norsk kan det handle om å pusse opp badet - igjen. For en polakk muligheten til å få betale skatt. Det er meningen at vi skal like polakkene mest.

Serien byr på et stort karaktergalleri, godt castet med rett skuespiller på rett plass, som nevnte Vidkun (Ola G. Furuseth). Mads Ousdal er super som lun og jovial bamsete familiemann, Trine Wiggen knivskarp som krass lege. Skuespillerne har muligens fått beskjed om ikke å gjøre én klovnaktig bevegelse, ikke en teit grimase, for de opptrer gjennomført lavmælt og saklig, noe som understreker komikken ytterligere.

Handlingen foregår i et visuelt lekkert filmet Ullevål Hageby, hvor himmelen alltid er prangende, cinematisk høy. Det eneste som kan få vestkantfolket ut av fatning er en mulig brunsnegleinvasjon. Hit kommer den litt naive og trivelige polske lingvisten Tomasz (Bartek Kaminski, en annen treffsikker casting), for å kreve penger av sin ukjente norske far, og blir en fremmed fugl på flere måter - en polakk på Oslos vestkant, og en entusiastisk språkforsker i polsk håndverkermiljø.

De mange karakterenes opplevelser fortelles i sekvenser flettet sammen til en form for drama, og situasjonene de havner i er så presist skildret at de framstår som fullstendig plausible. Noen karakterer på Ullevål er også så autentiske at man kan få følelsen av å ha møtt samme typer i det virkelige liv. Og enkelte snakker som om de har lest altfor mye boligannonser. Hadde jeg skrytt av «Kampen for tilværelsen» med deres ord, ville jeg sagt at denne serien byr på mange gode løsninger.

reidar.spigseth@dagsavisen.no