Åtte måneder under eller på sperregrensa. Det tar på å klore seg fast, og ett år før lokalvalget i 2015 er flere sentrale SV-ere i ferd med å gå tom for energi. Dagsavisen skriver i dag at nestleder og tidligere barne-, familie- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen er på vei ut av partiledelsen. Etter det vi forstår har hun tenkt på dette over noe tid. Da Thorkildsen mistet stortingsplassen i 2013, tok hun til tårene. Det gjorde også mange av hennes støttespillere. I barnefaglige miljøer mener mange at Thorkildsen er en av Norges aller viktigste politikere. SV er svært opptatt av dette politikkfeltet, men Thorkildsens engasjement og kunnskap er vanskelig å matche.
Om Torkildsen går, gjør hun det neppe alene. Når tidligere statssekretær Henriette Westhrin som leder av valgkomiteen skal legge personkabalen på nytt, er det i partiet forventninger om betydelige utskiftinger. Tiden er inne, sies det, til å gjøre store grep i hele sentralstyret, kanskje i hele organisasjonen. Ingen sitter trygt i dag, med unntak av partileder Audun Lysbakken. Han har støtte i hele partiet og fortsetter så lenge han selv vil. Lysbakkens andre nestleder, tidligere kunnskapsminister og tidligere klima- og miljøminister Bård Vegar Solhjell teller etter det vi forstår også på knappene om han vil fortsette. Solhjell har vært nestleder siden han i 2007, med relativt knapp margin, vant over Fredsinitiativets Ingrid Fiskaa i kampen om nestledervervet. I helgen var det likevel Fiskaas mer radikale politiske linje som vant fram: Landsstyret overkjørte partiledelsen og stemte for et forslag som stemplet NATO som en del av problemet når partiet skulle ta stilling til russisk aggresjon overfor Ukraina, slik Dagsavisen skrev i går. SV-ere sier at høyre-venstre-aksen i partiet ikke lenger er sentral. Men selve livsnerven til partiet går likevel gjennom NATO; det var i motstand mot denne organisasjonen at partiet ble født.
Tidligere SV-leder Kristin Halvorsen ønsket seg Bård Vegar Solhjell som etterfølger. Mens kampen pågikk mellom Audun Lysbakken, Heikki Holmås og Solhjell var hun lenge diskret. SV-dronningen lettet på sløret under en privat fest der mange av dagens sentrale partifolk var til stede, noe enkelte har omtalt som «dødskysset». Men Solhjell hadde i realiteten ingen sjanse. Den uomtvistelig dyktige politikeren hadde ingen maktbase i partiet. Selv i sitt eget fylkeslag Akershus sto han for svakt.
Solhjell «kastet hansken» i Dagsavisen 3. november 2010, og satte med det igang en ny ideologidebatt på venstresiden. Året etter slapp han boka «Solidaritet på ny», der han tegnet opp en ny ideologisk retning for SV. Solhjell ivret - og ivrer - for en frihetsdebatt, med utgangspunkt i sosialistisk tankegang - en debatt som senere har spredd seg til Arbeiderpartiet. I dag tidlig duellerte Ap-leder Jonas Gahr Støre og Høyres kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen om frihet hos tenketanken Agenda. Støre hevder, som Solhjell, at enkeltmenneskets frihet øker gjennom fellesskapet.
SV-leder Audun Lysbakken har trykket Solhjells frihetsbegrep til sitt bryst. Den såkalte tillitsreformen som søsterpartiet har gjennomført i København er et annet, viktig politisk spor. SV ønsker sterkt å bli et viktigere parti i fagbevegelsen. Partiets fordømmelse av de mange feilslåtte utslagene av styringsformen New Public Management og «telle-kulturen» i det offentlige har imidlertid gitt partiet skuffende lite uttelling. SV synes å prate mer om fagbevegelsen enn med fagbevegelsen, og det blir det ikke så mange stemmer av.
Under Arendalsuka i sommer besøkte valgforsker Frank Aarebrot «SV-puben». Til full jubel fra SVs tillitsvalgte og sympatisører og lett humring blant journalistene, raljerte Aarebrot over politiske paradokser. SV kan godt bli litt løsere i snippen og litt villere i uttalelsene, mener Aarebrot. «Det blir litt vel akademisk», konstaterte han, før han utfordret dem: «Hvorfor løper dere rundt og forsvarer systemer som åpenbart ikke funker? Det er sånn som Arbeiderpartiet holder på, de forsvarer systemene de selv har skapt. Men SV trenger ikke det», sa Aarebrot, så man formelig kunne høre lettelsen blant alvorstyngede SV-ere.
I Norsk Monitor, intervjuundersøkelsen som måler verdioppfatninger i befolkningen og hvordan de har utviklet seg siden 1985, har SV fortsatt svært høy troverdighet i klima- og miljøspørsmål. SV lekker likevel velgere til Miljøpartiet De Grønne og Solhjell foreslo i oktober i fjor at MDG og SV burde slå seg sammen. «Nei takk, men velkommen til oss», var svaret fra MDG. Men klima- og miljøspørsmål vil bli sentralt for SV framover. Partiet jobber også med å utforme en ny næringspolitikk, der alle mulige måter å høste av havet kan stå helt sentralt. SV har mistet grepet om byene, der de tidligere sto sterkt. I osloområdet, der jo partiets mest sentrale politikere har sin base, har partiet mistet fullstendig grepet. Og den utdanningspolitiske debatten foregår nå mellom Ap og Høyre.
Men først må SV få på plass troppen. De må ha inn yngre krefter, men trenger også godt voksne, som har tid til å drive politikk på inn- og utpust i et parti uten penger. SVs generalprøve er i 2015. Det er først i 2017 at det virkelig teller.