Kultur

Var Edvard Munch like konstruert som dagens artister?

Det er ikke overraskende at artister, privatpersoner og musikkbransjen kaster seg over Ålvik etter å ha tatt opp et tema som kan utvikle norsk musikkliv. Framstår image som for viktig i dag?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Når Musikkviter Jon Mikkel Broch Ålvik dristig fordyper seg i imaget til Marit Larsen og Marion Ravn, er det ingen tvil om at han har et godt poeng i sin kritikk. Det har aldri vært noe snakk om noe annet enn at disse to artistene er konstruerte. Det er drøyt å hevde at det vi får presentert er ekte og det sier ganske mye om hvor langt løgnene rundt Norske artisters image har gått. Det har faktisk gått så langt at man trur på det selv. Betyr virkelig image så mye? Hadde for eksempel Edvard Munch et apparat som jobbet med å profilere hans image? Det tviler jeg sterkt på.

Samfunnet vårt er mer opptatt av profitt og merkenavn enn noen sinne. Man lager en artist, en låt, et image for å kunne selge det. Det vil si, det legges opp til at artisten sjøl skal ha gjort mye av den jobben på egenhånd først. Det er ikke mye kunst igjen i den Norske musikkbransjen. Enten blir det for svulstig eller så er det totalt fraværende. Innimellom dukker det opp humorisktiske låter som er blant fåtallet vi kan le av. Hvorfor kan ikke en Norsk seriøs artist være komisk, uten at vi ler med falsk latter? Louis Armstrong var det og han var popmusikk i sin tid. Norsk musikkbransje kaster seg over talenter med sære utrykk og trur at det er kunst. Men kunst er noe som varer mer enn noen uker på en spilleliste. Kunst er noe som er evigvarende.

Hele Norge lever med et merkelig bilde av hvordan artister skal være. Jo proffere, jo bedre, det er regelen. Det betyr at de som har mest penger og ressurser får muligheten. Ikke nødvendigvis den som har stått på den lokal puben og arbeidet fram et unikt produkt og publikum i et beinhardt miljø. Sånn som musikere har gjort opp gjennom historien, før Idol, talent TV og store plateselvskaper. Vi er helt uinteresserte om artisten virkelig har noe å komme med, noe på hjerte. Det er merkevare, sound og hit potensialet som gjelder. Og er det ei søt jente så spiller vi på det også.

Når alt dette er sagt, så kan jeg gjerne sette meg ned å lytte på musikk av både Marit Larsen og Marion Ravn. Det er ikke deres skyld at det er sånn. De benytter seg av den muligheten de har fått. En mulighet som er skap av de som kun er interessert i penger og profitt. Men det er synd, for jeg trur de kunne utvikla seg til noe helt spesielt om ikke image, merkevare og kapital var så viktig. Jeg mener om musikken stod av seg selv og at man spilte den fordi man elsket det. Da utvikler man produktet i møte med publikum, andre artister og musikere, det er det som blir ekte. For dette trykket på dem og image er så sterkt, at de til og med trur de må si at det er ekte i intervjuer. Men det må de ikke, de skulle kunne le av det, akkurat som fx Elvis og Mick Jagger har gjort opp igjennom. Imaget ville fremdeles bestått, men ihuga fanatiker fans vil få muligheten til å forstå at det faktisk er et produkt.

Mer fra: Kultur