Det norske politiske paradigmet ligner mer og mer en korporativ struktur hvor elitene innen ulike samfunnsområder har enkel adgang til maktens gjeve port. NRKs nyhetsredaksjon oppfatter jeg som en del av denne makteliten, og ikke som en kritisk røst i den norske samfunnsdebatten. Pressen lever tett og godt med elitene og politiker-kjendisene. Og ennå mer nå enn før, fordi pressens inntekter svikter, og det blir mindre konkurranse og færre kritiske røster.
Jeg bor i USA. Landet er stort og har konkurrerende eliter. Dette er en klar styrke for demokratiet. USA har langt større bredde i det redaksjonelle, med markante programledere, politikere og akademikere. Programledere tar ofte direkte del i debattene, og stiller seg ikke på sidelinjen, slik de ofte gjør hjemme.
I Norge har vi ikke konkurrerende eliter. Elitene kjenner hverandre veldig godt og stortrives i hverandres selskap; enten det er næringsliv, kultur, Arbeiderpartiet eller kongehuset. Profilerte journalister er en del av denne eksklusive gjengen og de stråler av lykke og selvgodhet. Like barn leker best. De intervjuer hverandre. Lett og ledig, en god tone, nesten som gamle kjente.
Akademika stiller også gjerne opp i TV studio. Det er sikkert karrierefremmende, men Akademika er heller ikke så veldig kritisk. De er stolt av sitt faglige ståsted og vil gjerne markere en viss avstand til det politiske. Det blir fort kjedelig om ikke Frank Aarebrot plutselig dukker opp, blid og fornøyd, kunnskapsrik. Han ligner likevel mer en sportskommentator: ”Høyre kommer langt opp på banen, gir en flott pasning inn foran mål, men Arbeiderpartiet forsvarer seg godt, og skuddet går like utenfor”.
Noen eksempler på spennende problemstillinger journalister kunne ta tak i:
Eksempel 1:
Den effektive skattesatsen i Norge er veldig høy – men få journalister, fagforeninger eller akademika stiller kritiske spørsmål til dette. Med effektiv skattesats menes inntektsskatt, moms og alle avgifter. Høyere priser på varer kan også innberegnes om dette reflekter toll eller importbegrensninger. Det er rart at det ofte kun er Arbeiderpartiets argument om at skattelette vil kunne gi et redusert offentlig tjenestetilbud som kommenteres. Det er jo ikke nødvendigvis slik at reduserte skatter gir et redusert tjenestetilbud. Staten har jo nok penger.
LOs leder støtter OL uten å tenke på at det er LOs medlemmer (eks. slitere med dårlig råd), som skal betale skatten for dette gildet. Alternativet ville være skattelette. Skattelette er ikke LOs politikk, selv om det vil øke medlemmenes disponible inntekt (paradoksalt).
Eksempel 2:
Staten Norge er kjemperik. Dette gir selvfølgelig god beskyttelse for offentlige pensjoner, men med dette skaper lett et høyt kostnadsnivå i offentlig sektor, som igjen vil svekke Norges konkurranseevne på sikt. Det er nærmest en skandale, at Arbeiderpartiet ikke greide å lansere en kommunereform, for å effektivisere offentlig sektor. Det er nøyaktig like skandaløst at NRK redaksjonen ikke ser dette viktige poenget. De er for opptatt av å lese opp nyheter og stille enkle spørsmål til kjendis-politikere.
Eksempel 3:
Elektrifisering av Nordsjøen gir ikke et bedre miljø globalt, men pynter på det norske miljøregnskapet. Dette poenget har Bjørn Hansen forsøkt å belyse på en veldig god måte. Han er en pensjonert NRK journalist av den gamle skolen, hvor et kritisk blikk var viktig.
Eksempel 4:
Det er svak konkurranse i norsk næringsmiddelindustri og matvarekjeder. Dette skaper et kunstig høyt prisnivå, som sikkert vil utvikle seg til en skandale.
Eksempel 5:
Det norske taxfree systemet er absurd, men det er få journalister som tar til motmæle. De aksepterer at en flyplassforvalter som Avinor skal tjene gode penger på brennevin og parkeringsplasser.
Eksempel 6:
Det er liten omstillingsevne i norsk kraftforsyning. Hvorfor skrives det så lite om dette? Og hvorfor skal kommuner eie slik næringsvirksomhet? Eierstrukturen er fragmentert og lite effektiv, og gir et grunnlag for et lokalt pampevelde.
Eksempel 7:
Hvordan fungerer Kunnskaps-Norge med tanke på høyskolesystemet og forskning? Dette er en stor sektor som er veldig lite kommentert og analysert. Det er sikkert mye rart i dette konglomeratet.
Eksempel 8:
Staten deler ut skatteinntekter til mange formål: Næringsstøtte, støtte til aviser, støtte til fagforeninger, støtte til Kultur-Norge, støtte til organisasjoner. Alle slike virksomheter lever av statsstøtten, og vil selvfølgelig gi støtte tilbake til regimet.
Jeg la merke til at Film-Norge under Amanda showet forsøker å irettesette kulturministeren, fordi overføringene er litt reduserte. Og når jeg hører NRKs kulturredaksjon på radioen, skulle jeg tro at de jobbet for Kultur-Norge og ikke for NRK.
Statsstøtte er kanskje en stor inntektskilde og det kan være smart å ha en tidligere politikere sentralt plassert i egen organisasjon, eller at en tidligere medarbeidere nå har en sentral posisjon innen politikk eller i departementet.
Dette er klare korporative trekk, hvor alle økonomiske interesser er sammenvevd. St
aten skal eie, finansiere og støtte det meste. En slik stat, var det gamle kommunister og nasjonalister som forfektet. Arbeiderpartiet er plutselig opptatt av å ikke selge noen statlige eiendeler uansett. Dette er god gammel sentralstyring.
Eksempel 9:
Regjeringens handlingsregel er ikke effektiv, men det stilles ikke spørsmål om dette. Regjeringen har mer å rutte med uansett og 4% blir stadig mer fordi oljeformuen vokser. Dette er kunnskap forbeholdt de få.
Og hvorfor har ikke Norge et nasjonalt investeringsregnskap for å skille mellom drift og investeringer, slik alle andre virksomheter har? Til og med kommunene har et investeringsregnskap.
Eksempel 10:
Norsk eldreomsorg er ikke spesielt god med store nasjonale variasjoner. Det nevnes, men det er ikke en sak som følges opp systematisk.
Eksempel 11:
Hva er egentlig norsk utenrikspolitikk? NATO er selvfølgelig kjempeviktig, men bortsett fra dette er Norges utenrikspolitikk ikke så lett å forstå. Vi dilter med og ønsker å samarbeide, men lykkes norsk utenrikspolitikk med noe som helst?
---
Det er som sagt mange interessante problemstillinger som journalister kunne grave i, men godt profilerte journalister liker best å lese opp nyheter i NRK.