TEATER
«Anakonda»
Av Sarah Doyle
Regi: Monica Borg Fure og Terje Ranes
Produsert av Blendwerk teater med Hilde Hannah Buvik
Med Ola G. Furuseth, Hilde Hannah Buvik, Mads H. Jørgensen, Martin Lotherington
Oslo Nye Teater, Centralteatret
«Anakonda» skal være inspirert av en faktisk hendelse på en skole i Australia ved årtusenskiftet, der to unge gutter ble utsatt for overgrep fra medelever. I sin fiktive versjon spør dramatiker Sarah Doyle seg hvordan en slik erfaring blir med inn i voksne liv.
Vi møter en nybakt morder på cella som tilsynelatende har forsonet seg med sin skjebne. Advokaten som vil hjelpe ham, viser seg å ha en egen agenda: han var tilskuer da fangen foran ham som tenåring jevnlig ble voldtatt av like unge kamerater. Gutta hadde laget en dildo av tre, oppkalt etter en kvelerslange.
Hvis vi kan tro ham, da, denne forknytte advokaten, som er mindre opptatt av sannhet enn av å pynte på egen fasade og samvittighet. Kan den fortvilte eiendomsmeglerfruen hans stole på at han bare så på? Og hjelper det egentlig, burde han ikke gjort noe? Hva kan man forvente av en tenåring i en slik situasjon? Bør hun gå, bør hun tilgi? Er hun egentlig gift med en skaphomse?
Selve intrigen er tett og effektivt skrudd sammen. Den ordrike teksten og en dialog med høyt turtall står litt i veien for større dybde i karakterene. Selv om de var troverdige, ble de også forutsigbare. Noe av tempoet synes å ligge i selve teksten, som overlater til publikum å fylle inn mye selv. Mer informasjon om livet figurene foran oss har levd til nå, ville gjort det lettere komme inn på dem. Hvordan har morderen klart å holde overgrepene skjult for familien sin, når kona til advokaten kan lese om dem i gamle aviser? Hvorfor måtte han drepe akkurat nå? Hva annet enn et skoleball i fylla for mer enn et tiår siden, knytter advokaten og kona hans sammen? Og hva skjedde egentlig mellom advokaten og han som nå er bartender på den lokale homsebaren, mens de gikk på skolen?
Regien er uten sceneskift og samler de tre rommene i tekstens nåtid, på samme scene. Det styrker tettheten i kammerspillet og fungerer stort sett fint, bortsett fra den siste blackouten som for meg viste for mye av hvor morderen til slutt tar veien. «Anakonda» slutter like åpent, nesten der den begynte. Vi må dikte videre, og det virkelig svarte i karakterene holdes utenfor scenerommet. Når nettet etter hvert snører seg sammen om advokaten og hans rolle i overgrepene, må vi velge om vi tror han vil velge å redde sitt eget skinn eller bli i krigen for morderen som han egentlig har lovet. Dramatiker Doyle fortalte etter teppefall at hun tror han velger det første. Å gå dypere inn i den kulden på scenen ville gitt den ellers godt kjølige Ola Furuseth enda mer å jobbe med.
En faglig ettersamtale handlet, scenekunstmessig kanskje paradoksalt nok, mye om at innlevelse og empati er noe som må bygges. Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk, Kaja Hegg fra Redd Barna, Sarah Doyle og Gry Stordahl fra noe kalt «Sex og Politikk» hadde en fin diskusjon der man gitt «Anakonda»s tema, kanskje kunne inkludert perspektivet til en mann. Men samtalen var mindre redd for ubehagelige sider av forestillingen, for eksempel koblingen mellom overgrep og opphisselse, enn stykkets karakterer.
Hilde Hannah Buvik i rollen som advokatkone har funnet og oversatt «Anakonda». At Oslo Nye Teater åpner Centralteatret for samtidsteater med sterk vilje og for denne type produksjonssamarbeid, bør absolutt ikke være siste gang. Og dramatiker Sarah Doyle skal berømmes for å ville skrive viktig teater. Det er like nødvendig og beundringsverdig som det er vanskelig.