For den som foretrekker en slik verden fremfor en unipolar verden dominert av USA’s militærvesen, kultur og finansverden er dagens begivenheter positivt nytt. Sanksjonene mot Russland og russernes svar med forbud mot import av mat fra sanksjonslandene skaper sterke bevegelser internasjonalt. De synes alle å ha det til felles at de fremskynder og forsterker utviklingen mot en polysentrisk og multipolar verden. Til dette bidrar paradoksalt nok både øst og vest i samme retning.
Vladimir Putin er en utpreget konkurransemann som hater å tape. Han sier at det som foregår handler hverken om kald eller varm krig, men om «cometitiveness». Som i en fotballkamp hvor ballen heter makt og hvor resten er retorikk, hykleri, dobbeltmoral og vikarierende argumenter.
Putin har siden guttedagene vært en lidenskapelig utøver av og har drevet det langt i kampsporten judo. (= myk makt.) Han reiste iflg. eget utsagn som president til London utelukkende for å se en spesiell OL-kamp i judo! Judotankegang og strategi sitter derfor i ryggmargen på Putin. Hovedprinsippet i judo er selvkontroll og at din respons på angrep skal skje brått og overaskende og at man med minst mulig egne anstrengelser skal utnytte motstanderens utfall og angrep til egen fordel.
Og det er nettopp det som skjer her. Russlands respons på sanksjonsangrepene kommer plutselig og overaskende. Ingen finter, advarsler eller trussler forbereder motstanderen på matvareboikotten. Det bare skjer på dagen, plutselig og overaskende og trår straks i kraft. Og før motparten får snudd seg har Putin inngått avtaler med andre land om matvareleveranser.
Og boikottresponsen styrker raskt russernes egen stilling. På den russiske børsen stiger verdien på selskaper tilknyttet russisk landbruk straks over 30 %. Det er stor optimisme blant russiske bønder som lover store investeringer. I Putins tiltredelsestale var øket selvforsyning av mat svært høyt prioritert. Nest etter sikkerhet. Han synes her å ha funnet et kjærkomment påskudd til å gi russisk landbruk en gavepakke.
Samarbeidsstatene i BRICS-alliansen og Sydamerika spleises tettere sammen ved at Putin åpner for nye og store muligheter i det russiske markedet. Muligheter ikke minst den kriserammede matprodusenten Argentina som tynes av amerikanske hedgefond hilser med begeistring. En sentral argentinsk kommentator, Adrian Salbuchi, sier Argentina står fremst i køen av søkere om BRICS-medlemskp. Kineserne går straks i gang med å bygge enorme lagerhaller for frukt og grønnsaker på grensen beregnet på eksport til Russland for å nevne noe.
Mens et hardt prøvet EU-land som Hellas fortviler. Grekerne har Russland som et viktig marked for jordbruksprodukter så her råtner frukt og grønnsaker fra det greske landbruket i lagerhallene. Tilsvarende skjer bl.a. i Spania.
USA lider i mindre grad under det russiske importforbudet. Det er i hovedsak Europa og ikke minst Norge som får svi. En kuriositet i bildet er at det amerikanske gigantselskapet ExxonMobil trosser sanksjonene og fortsetter sitt tette samarbeide med russiske Rosneft som om intet har hendt. Midt oppe i sanksjonsdramatikken starter de to selskapene med Putins velsignelse oljeboring i Karahavet. Mens Statoil må sitte på gjerdet i et kjølnet samarbeidsklima og går glipp av kontrakter og fremtidsutsikter. Resursene i Karahavet er beregnet til å være på linje med Saudiarabias oljeresurser. Det er noe som heter «å skyte seg selv i foten».
Hensikten med sanksjonene må vel være et håp om å tvinge russerne og Putin i kne. Men da har man neppe lest russisk historie og litteratur eller lyttet til russisk folkemusikk. Russernes nærmest lengselsfulle, melankolske sug og bittersøte forhold til lidelse og savn er meget spesiellt og nærmest mysteriøst. De tåler det meste og trusler spleiser dem sammen.
Summert medfører russernes valg av matvareboikott som respons at russisk landbruk styrkes med øket selvforsyning, motmakt til Vesten bygges ved at BRICS-blokken styrkes, utviklingen mot en multipolar verden forsterkes og sanksjonslandene rammes. Alt viktige mål for den russiske regjeringen slik situasjonen er. Matvareboikotten synes å være et svært elegant trekk ei overensstemmelse med beste judoprinsipper hvis det lykkes. Mens Vestens sanksjonsangrep synes klønete, truende og støyende, har en negativ boomerangeffekt og gir Putin god tid til å planlegge mottrekk.
Alt dette vil selvsagt etter en periode med turbulens og tilpasninger gå seg til. Putin ønsker et vennskapelig og godt forhold til nabolandene, men kanskje bør Norge dempe retorikken om man ønsker å gjenoppta fiskeeksporten.
Det er vanskelig å få øye på den ensomme og isolerte Putin som Obama skildret for oss. Senest 10 aug. møttes Putin og den egyptiske presidenten i Sochi der øket russisk import av egyptiske jordbruksprodukter, russisk bistand i byggingen av en ny Suezkanal og etablering av en frihandelssone ble drøftet. I løpet av våren har Putin gjennomført en lang rekke møter med statsledere i Asia og Sydamerika der samarbeidsavtaler og kontrakter er blitt drøftet og inngått. Med respekt for andres egenart og uten krav om at andre skal innføre russiske verdier og tankegang. Og han fortsetter stadig å ringe sine «partnere» Angela Märkel og Obama.
Men det vesentligste blir etter min formening formulert av direktøren i World Economic Forum Espen Barth Eide: «globaliseringsæraen synes å være over.» Og med det forhåpentligvis etterhvert USA/EU/NATO’s drøm om en unipolar verden under amerikansk/tysk overherredømme. Verden burde ha sett nok av «Herrefolk» og hva det fører til hva enten de er av tysk eller amerikansk opprindelse. Spør russerne og sydamerikanerne.