For ikke mange dager siden satt jeg i beredskapsmøte på Universitetet i Oslo. Norge var utsatt for en uspesifikk terrortrussel, og vi måtte alle være forberedt på å bli et mål. Samtidig med terrortrusselen opplever vi en humanitær katastrofe på Gazastripen. Konflikten i Midtøsten tar hundreder av uskyldige liv. Sykehus og utdanningsinstitusjoner blir rammet, inklusive institusjoner som Universitetet i Oslo har hatt årelangt samarbeid med. Bierzeit-universitetet er en av disse. Konflikter ute i verden kommer oss tett inn på livet. Det fjerne blir så nært. Vi lever i en sammenvevd verden der verken konflikter eller infeksjoner respekterer landegrensene.
I dag ønsker jeg 6000 nye studenter velkommen til Universitetet i Oslo. Studentene som møter opp på Universitetsplassen, er sikkert opptatt av studiestarten som ligger foran dem. Det meldes at over 3000 studenter ennå ikke har funnet noe sted å bo. Mange er nok bekymret for dette. Og kanskje er mange av de nye studentene spente på hvor krevende det blir, det semesteret de nå skal starte på.
Slik vil det være. Vi styres gjerne av de nære ting - av de utfordringene som ligger like rundt hjørnet og av de utfordringene som gjelder oss selv. Det er slik vi mennesker er skrudd sammen. Men et universitet skal bryte med dette. Et universitet skal oppmuntre til å tenke langt - både i tid og rom. Et universitet på sitt beste skal gi kunnskap om og skape engasjement for dem som er rammet av konflikter, fattigdom og nød i andre deler av verden. Ikke bare fordi vi kan bli rammet selv. Men fordi vi alle er del av det samme globale samfunn.
I sommer var jeg i FN-bygningen i New York på en konferanse om hvilke mål verdenssamfunnet skal arbeide mot etter 2015. Disse målene har fått navnet Sustainable Development Goals, mål for bærekraftig utvikling. Det snakkes om bærekraft i alle dimensjoner, inklusive miljø, økonomi og helse og om hvordan disse dimensjonene må ses i sammenheng. Ett av forslagene er å opprette en High Commissioner for Future Generations, en Høykommisær for framtidige generasjoner. Forslaget fremmes for å understreke at vi har et ansvar som strekker seg langt, også til mennesker som ennå ikke er født.
Arbeidet som nå foregår i FN er inspirert av den opprinnelige definisjonen på bærekraftig utvikling, lansert av Brundtland-kommisjonen som understreket at vi må «...ivareta og beskytte framtidige generasjoners interesse på en slik måte at vi kan møte nåtidens behov uten å skade framtidige generasjoners mulighet til å møte sine». Halina Ward, direktør for Foundation for Democracy and Sustainable Development, sier at det som truer en bærekraftig utvikling mest, er “The short-termism that undermines equity in the present and guarantees unfairness to future generations.» Short-termism er et godt ord for det vi på norsk kunne kalle nærhetens tyranni. Hva betyr det så i praksis at vi nå, som verdenssamfunn, skal prøve å se de forskjellige dimensjonene for bærekraft i sammenheng? Dette utfordrer og inspirerer våre universiteter og krever ny forskning og nye utdanningsløp. Og det utfordrer studentene, som framtidige ledere. Å se sammenhengen mellom økonomisk, miljømessig og sosial bærekraft betyr at vi må se menneskeansiktet bak de økonomiske kurvene, at vi må la grønne initiativer bli inspirert av hensynet til helse, at vi må se både de sosiale og økonomiske gevinstene i å investere i bedre levevilkår og en mer rettferdig ressursfordeling. Uansett hvilket studium studentene nå har valgt, så blir utfordringen å se de store sammenhengene på tvers av profesjon, fag, økonomi og politikk.
Akademisk kunnskap er en del av vårt samfunns beredskap. Da PST i sommer meldte om trusselsituasjonen, løp journalistene til universitetene og høyskolene. Mediene og samfunnet i stort hungret etter kunnskap for å fatte hvordan konflikten i Syria plutselig kunne bli så nær. På samme måte spørres det etter kunnskap for å forstå bakgrunnen for krigshandlingene på Gazastripen. Fagfelt innen humaniora og samfunnsvitenskap står sentralt. Det er kortsiktighet å kun satse på utdanning og forskning som er rettet inn mot dagens næringsliv i dagens Norge. Humaniora og samfunnsvitenskap er vårt sikkerhetsnett. Terror kan verken forstås, møtes eller bekjempes uten solid akademisk kunnskap om den. Dette må våre bevilgende myndigheter ta innover seg.
Vi er inne i et år der vi feirer grunnloven. For 200 år siden hadde våre grunnlovsfedre et klart syn på hvor viktig universitetet var. Det skulle gjøre selvstendigheten varig. Det måtte kunne utdanne embetsmenn, støtte opp om demokratiets institusjoner, og det skulle være fullstendig og ikke bare rettet inn mot datidens næringsliv. Nicolai Wergeland, Henrik Wergelands far, foreslo til og med at det skulle tas inn i grunnloven at «Det Norske Universitet skal oppholdes og bringes til dets muelige Fuldkommenhed, ..» Dessverre forsvant denne paragrafen fra det endelige grunnlovsutkastet. Synd, fordi i dag er universitetene viktigere enn noen gang. Synd, fordi mer enn noen gang trenger vi et «fullstendig» universitet som kan se utover de kortsiktige behov.
Et universitet kan vel aldri bringes til fullkommenhet. Men det kan bli bedre. Og her kommer studentene inn. De er den viktigste delen av et universitet. De skal stille de kritiske spørsmålene. Studentenes engasjement trengs ikke bare i auditorier og læringsmiljøet, men i studentdemokratiet, i studentorganisasjonene og i den offentlige debatt. Kort oppsummert: På Universitetsplassen i dag ber jeg studentene, våre framtidige ledere, om å sette sitt preg på campus! Universitetene, med de nye studentene om bord, skal uavhengig av FNs arbeid selv fungere som «høykommissærer for framtidige generasjoner» og bidra til å takle de komplekse utfordringene som verden står overfor. Om det er konflikter i Midtøsten, ebolautbrudd i Afrika eller mer langsiktige utfordringer innen klima og miljø: I dag er de viktigste utfordringene de som gjelder oss alle.