DRAMA
«Locke»
Manus & regi: Steven Knight
England/USA, 2013
Det er vanskelig å tenke seg noen skuespillere som har intensiteten til å holde grepet på oppmerksomheten vår i like sterk grad som Tom Hardy. En kameleon med et enormt fysisk nærvær, som vi har sett i alt fra «The Dark Knight Rises» og «Warrior» til «Muldvarpen» og «Lawless». Så hvis jeg forteller deg at denne filmen utspiller seg utelukkende i en bil med Tom Hardy bak rattet, da er det nærliggende å anta at råkjøring er en del av dealen - trolig også at han har et automatvåpen i hanskerommet, og eventuelt et lik i bagasjerommet. Men nei. «Locke» er en thriller helt uten action, som holder seg under fartsgrensen med setebeltet på. Ingen kollisjoner eller eksplosive utbrudd. Bare en mild mann som kjører hele den trygge tilværelsen sin rett i den metaforiske grøfta på under nitti minutter. Spennende saker, men ikke på den åpenbare måten. Steven Knight har tidligere markert seg som manusforfatteren bak sosialrealistiske thrillere som «Dirty Pretty Things» og Cronenbergs «Eastern Promises». I fjor regidebuterte han med Jason Statham-thrilleren «Hummingbird», som ble sluppet rett på hjemmekino her hjemme. I «Locke» prøver han seg på noe betydelig mer ambisiøst: et kammerdrama som utspiller seg i realtid, utelukkende i førersetet til en BMW.
Bluetooth og motorvei. Tut og kjør. Anleggssjefen Ivan Locke (Tom Hardy) sparker av seg støvlene, setter seg inn i bilen og kjører rett inn i det kalde kveldsmørket. Hjemme venter kona og de to sønnene foran fotballkampen på TV-en, men Locke er på vei i motsatt retning. Han tar av på M6 i retning London, på vei til en kvinne han knapt kjenner. Nevrotiske Bethan (Olivia Colman) venter utålmodig på et sykehus, men hvorfor bør vi neppe avsløre her. Locke føler uansett at han er forpliktet til å stille opp for henne, selv om han risikerer alt: Det trygge familielivet, framtidsutsiktene og den velbetalte jobben han har hatt de siste ni årene. «Jeg har ikke noe valg». Det er en frase Locke gjentar som et mantra, mens han konstant sitter i telefonen i et forsøk på å minimalisere skadene. Kona Karina (Ruth Wilson) er i sjokk, de tenårige sønnene (Tom Holland og Bill Milner) er urolige - og sjefen Gareth (Ben Daniels) er fly forbanna. Locke er midt oppe i konstruksjonsarbeidet på en skyskraper i Birmingham, og om noen timer kommer 218 lastebiler fulle av sement som skal danne grunnmuren.
Angivelig den største, ikke-militære sementjobben i europeisk historie, og han er nødt til å overlate hele oppgaven til en panisk assistent. Gjennom alle katastrofene beholder Locke hvilestemme og stoisk ro, selv om det blir stadig mer åpenbart at han er på kanten av stupet. Fyren er konstant på handsfree-mobilen mens han prøver å ordne opp i problemene, men forsøkene på brannslukning skaper bare mer kaos. Locke er drevet av tanken på å være staut og pålitelig, alt hans egen far ikke var. Han akter å bryte den onde sirkelen, stille opp og rette opp sine fars synder, selv om det kan ende opp med å koste ham alt. Synd han har rotet seg inn i et moralsk dilemma der alle valg blir like gale, uansett hvor noble intensjonene måtte være. Så han ender opp med å bli både filmens store helt og skurk, som prøver å gjøre det rette etter å ha gjort noe veldig galt. Ja, jeg er veldig vag her, men det vil være lumpent å avsløre de sentrale overraskelsene. Vi hører stemmene til de andre skuespillerne over telefonen, men ser dem aldri. Kameraet forblir på Tom Hardy, og på veien foran ham.
Hardy gjør sin mest krevende skuespillerprestasjon siden «Bronson», noe som er desto mer imponerende med tanke på hvordan filmen ble laget. Han spilte inn scenene sine i løpet av seks hektiske netter, med full feber og influensa. Hver natt horvet de seg igjennom hele manuset fra begynnelse til slutt to ganger, kun avbrutt av raske avbrekk for å bytte minnekort på de digitale videokameraene. Hardy befant seg i førersetet på bilen, mens de andre skuespillerne var tilgjengelig på telefon fra et hotell i nærheten. En veldig uvanlig framgangsmåte, som sikkert bidro til å holde intensiteten oppe gjennom en tøff uke. «Locke» er absolutt ikke kjedelig, men manuset kunne ha vært sterkere. Steven Knight drar metaforene om stødige grunnmurer i lengste laget, og kun Hardys velkalibrerte dialogføring forhindrer at hans samtaler med sin avdøde pappa blir pinlige. Helhetsinntrykket forminskes også av en antiklimatisk slutt, men alt sånt forhindrer ikke at «Locke» forblir et skikkelig intenst, medrivende «one-man-show». Steven Knight skal ha all heder for å unngå melodramatiske unoter, og som i alle «road movies» er jo veien viktigere enn endestasjonen.
«Locke» er månedens film på Cinemateket, så sjekk ut deres nettside for mer om hvor og når.
