ROMAN
John Williams
"Stoner"
Cappelen Damm
Oversatt av John Erik Bøe Lindgren
«Stoner» er blitt lovprist i flere amerikanske medier som en perfekt roman med alle de riktige ingrediensene. Det var i 1965 at boka kom ut for første gang og fikk positiv respons, men gjorde ingen stor suksess. Nesten 20 år etter, ble den utgitt på nytt av forlaget New York Review Books og har etter det slått voldsomt an i USA. Nå foreligger den på norsk, utgitt på Cappelen Damm. Måten denne boka har blitt markedsført på, for eksempel som «den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om» (The New Yorker), legger nødvendigvis føringer for hvordan den leses og gjør det umulig å forholde seg nøytralt før man setter seg ned med boka. Det er nesten noe litt mistenkelig ved den ubetingede positive omtalen, og etter å ha lest den må vel konklusjonen være at mytebyggingen og historien rundt «Stoner» er mer interessant enn romanen i seg selv.
William Stoner, som vokser opp på en fattig gård i Missouri i USA, sendes til universitetet av sine foreldre. Formålet er å lære effektive måter å drive jordbruk på ved å studere landbruksfag. Men møtet med de klassiske tekstene i litteraturhistorien gjør at Stoner forelsker seg i bøkenes verden og skifter studieretning.
Når Stoner begynner på universitetet skiller han seg ut ettersom de øvrige studentene er fra bedre stilte familier enn ham. At universitetet er mer tilgjengelig for middel- og overklassen er en sannhet som ikke har mistet sin aktualitet og dette aspektet kunne i seg selv ha vært interessant. Men utover dette blir universitetsmiljøet framstilt skjematisk, der de som ønsker seg en karriere er falske unnasluntrere og de som er intelligente er blaserte og arrogante. Stoner blir imidlertid skildret nesten utelukkende positivt og framstår derfor som en forutsigbar eventyrfigur. Når han for eksempel kommer i konflikt med sin overordnede, Hollis Lomax, nekter han å gi slipp på sine prinsipper for å tekkes den onde Lomax (som for øvrig har pukkelrygg). I løpet av boka holder Stoner fast på sin verdighet og er aldri motivert av makt, ærgjerrighet eller sjalusi. Prisverdig, selvsagt, men akk så endimensjonalt.
Et annet veldig problematisk element ved «Stoner» er de enormt stereotype framstillingene av kvinnene og ekteskapet. Enten er kvinnene frigide og fæle som Stoners kone Edith eller fantastiske elskerinner som vel egentlig ikke har noen egen personlighet, som Katherine. Edith og Stoner møtes første gang på en fest og hun er sjenert og tilbakeholden. Etter hvert som forholdet utvikler seg, blir det bare verre, og fra helt i begynnelsen av ekteskapet avviser hun ham fullstendig både seksuelt og emosjonelt. Edith har ingen seksuell drift i det hele tatt, men synes sex er en ubehagelig plikt som hun må oppfylle.
Man kan kanskje forstå Ediths tilbakeholdenhet ut fra kvinners begrensede posisjon i samfunnet rundt 1915, men Stoners venn, Finch, har tilsynelatende et normalt og kjærlig ekteskap, så Ediths apati kan derfor ikke automatisk forklares ut fra kvinnenes generelle ufrihet. Dessuten er jo Stoners elskerinne, Katherine, ikke som Edith. Edith er bare tilfeldigvis egoistisk og nevrotisk.
Når Stoner innleder et forhold til sin elskerinne, forklares det ut fra en genuin lengsel etter kjærlighet og lidenskap. På den måten forsvares utroskapen ut fra et romantisk ideal om ekte kjærlighet. Hans kone vet om forholdet, men reagerer ikke nevneverdig på det. Det er jo også merkelig og ikke minst lite troverdig. Edith framstilles som et menneske uten begjær og følelser og har ingen andre mål i livet enn å gjøre livet surt for mannen og datteren.
I tillegg til denne unyanserte framstillingen av Stoners kone og elskerinne, blir ekteskapet som institusjon også skildret skjematisk. For Stoner er ekteskapet et fengsel der han for alltid er bundet til sin manipulative og fæle kone. Et fangenskap som han, av sitt hjertes godhet og i kraft av sin selvoppofrende personlighet, underkaster seg. Alle lider i dette ekteskapet, både far, mor og barn, men Stoner holder ut, gjør alt husarbeidet og tar seg av datteren, snill som han er. Framstillingen av en mann som er fanget i ekteskapet med en kone som ikke vil ligge med ham er en drøvtygd klisjé som vi kjenner fra utallige bøker, filmer og TV-serier. Jeg tror jeg fortsatt har til gode å lese en roman der mannen opplever ekteskapet som en trygghet og støtte. Det hadde vært oppsiktsvekkende.
«Stoner» er en sentimental historie med karakterer uten dybde. Den eneste lærdommen man kan trekke ut av den er et slags pietistisk ideal om at man må underkaste seg og ha et rent hjerte for å beholde sin verdighet. Den ene gangen Stoner gjør motstand mot å bli degradert i universitetssystemet, skammer han seg. Hvorfor er kampvilje forbundet med skam når man har så mange eksempler på at verdighet nettopp blir oppnådd ved å kjempe imot? Nei, det at denne boka har fått så positiv omtale, viser først og fremst at det er gode pressefolk som har gjort markedsføringsarbeidet.
kristin.buvik.sivertsen@dagsavisen.no
