Økonomisk sadomasochisme

Europa gjennomgår den verste ­økonomiske krisen siden den store depresjonen på 1930-tallet. Masse­arbeidsledighet, fattigdom og sosial uro herjer kontinentet. Drastiske kutt i offentlige budsjetter blir diktert av EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken (ECB) og Det internasjonale valutafondet (IMF). Er økonomisk sadomasochisme løsningen?

Felles for periodene frem mot depresjonen på 1930-tallet og finanskrisen i 2007–2008 er økende økonomisk ulikhet i Europa og USA. Den nyliberalistiske utviklingen fra 1980-tallet, personifisert av Margaret Thatcher (1925–2013) og Ronald Reagan (1911-2004), resulterte i dereguleringer, ­liberaliseringer og en svekket fag­bevegelse; deler av nyklassisk øko­nomisk teori ble politisk konsensus. Den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty har nå slått hull på det nyklassiske dogmet om at avkastningen på kapital er lik avkastningen på lønns­arbeid. De siste tiårene har enorme verdier hopet seg opp blant de superrike, samtidig som vanlige lønnsmottakere har kompensert sviktende kjøpekraft med lånebasert forbruk. En stadig større del av kapitalen har blitt investert i en ikke-produktiv spekulasjonsøkonomi på bekostning av real­økonomien.

EU-kommisjonen, ECB og IMF sitt svar på finanskrisen var budsjettkutt, privatisering og lønnsnedgang. EUs fiskal­pakt forbyr medlemslandene å føre motkonjunkturpolitikk; land blir utsatt for automatiske sanksjoner om de bryter begrensningene for budsjettunderskudd og statsgjeld. Joseph E. Stiglitz mener fiskalpakten er en selvmordspakt. Paul Krugman sammenligner kuttpolitikken med årelating. Det vil simpelthen ikke helbrede økonomien. De dikterte budsjettkuttene reduserer den effektive etterspørselen, sysselsettingen og nasjonalproduktet – statsinntektene minker og statsgjelden øker. Arbeidsledigheten er nå 11,9 prosent i Eurosonen. I Portugal er arbeidsledigheten 15,6 prosent, i Spania 26,2 prosent og i Hellas 27,4 prosent. Det er nedslående statistikk. Troikaens krisepolitikk har feilet, men den politiske eliten i Brussel står fast på kuttkravene. Albert Einstein (1879–1955) mente «galskap er å gjøre den samme tingen om og om igjen og forvente et annet resultat». Det er en presis diagnose av Europa.

Den nyliberalistiske kuttpolitikken har store menneskelige omkostninger. Ifølge Eurostat står 123 millioner europeere på randen av fattigdom. Den humanitære situasjonen i Europa er den verste siden andre verdenskrig. Hullene i det sosiale sikkerhetsnettet blir stadig større. Velferdsstaten er under demontering; velferdsordninger, sosiale og økonomiske rettigheter er truet. For første gang i moderne europeisk historie kan den oppvoksende generasjonen forvente å få dårligere levekår enn foreldre­generasjonen.

Etter første verdenskrig ble de unge, som mistet ungdomstiden på grunn av krigen, omtalt som den tapte generasjonen. På kontinentet opplever vår generasjon få andre framtidsutsikter enn lediggang – studenter utdanner seg til arbeids­ledighet. Ungdomsledigheten er 23,8 prosent i Eurosonen. I Portugal er arbeidsledigheten blant ungdom 34,9 prosent, i Spania 55,6 prosent og i Hellas 57,1 prosent. Det er ungdommen som rammes hardest av den nyliberalistiske kuttpolitikken. De har god grunn til å være indignerte.

Studien Growth In A Time of Debt (2010) av Harvard-professorene Carmen Reinhart og Kenneth Rogoff viste en bråstopp i økonomisk vekst for land med mer enn 90 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) i statsgjeld. Dette har vært et intellektuelt grunnlag for kuttpolitikken og har flere ganger blitt referert til av troikaen. Senere har studenten Thomas Herndon oppdaget at studien baserer seg på en regnefeil i Excel. Påstanden om at høy gjeld fører til bråstans i den økonomiske veksten er gal. Land med statsgjeld over 90 prosent av BNP hadde ikke en gjennomsnittlig negativ vekst på 0,1 prosent, men en positiv vekst på 2,2 prosent. «Det faktum at RRs funn er feil skulle derfor lede oss til å revurdere hele innstrammings­agendaen i både USA og Europa», skriver Herndon i sin arbeidsstudie. Han mener mange land bør øke og ikke redusere pengebruken. «Jeg blir ikke overbevist av mange av argumentene som støtter politikk som skaper mye lidelse», sa han etter regnefeilene ble kjent. Studenten fra University of Massachusetts har så langt blitt møtt med øredøvende taushet i Brussel.

Klassisk økonomisk teori evnet hverken å forklare eller å løse depresjonen på 1930-tallet. Troen på den frie kapitalismen hadde dominert de styrende og akademiske klasser de siste hundre årene før krisen. John Maynard Keynes (1883-1946), som selv arbeidet innenfor økonomifagets kjerneområde, ble skeptisk til rådende teori. Den britiske økonomen utarbeidet en ny allmenn teori i det makroøkonomiske verket «Allmenn teori om sysselsetting, rente og penger» (1936). Keynes tilbakeviste Says lov om at tilbudet skaper sin egen etterspørsel og offentlig konsum kun fortrenger privat konsum; den effektive etterspørselen kan være utilstrekkelig og markedet alene vil ikke sørge for optimal ressursutnyttelse. Det er også slik at massepsykologi og makroøkonomi henger sammen; hvis framtidsutsiktene er dystre, vil konsum- og investeringstilbøyeligheten avta og sparingen øke, den effektive etterspørselen reduseres og sysselsettingen falle. I økonomiske nedgangstider vil økt offentlig pengebruk (motkonjunktur­politikk) kunne snu trenden. Staten må sørge for en jevnere inntektsfordeling for å sikre vanlige folks kjøpekraft og unngå rentenister. Keynes tok også til ordet for en omfattende sosialisering av ­investeringene. Keynes ville løse det økonomiske problemet slik at folk kunne konsentrere seg om livets virkelige gleder.

Den nyklassiske økonomen Friedrich von Hayek (1899–1992) er John Maynard Keynes’ motstykke. Hayeks viktigste verk Veien til trelldom (1944) gir et teoretisk grunnlag for nyliberalismen. På 1930-tallet var det Keynes som gikk seirende ut av striden mellom økonomene. Keynes viste vei ut av den store depresjonen og den massive arbeidsledigheten. Perioden fra etterkrigstiden og frem til 1970-tallet var preget av europeisk sosialdemokrati og amerikansk New Deal-politikk. Fra 1980-tallet har verdensøkonomien beveget seg bort fra keynesianismen. Ifølge Robert Skidelsky, Professor emeritus i politisk økonomi ved Warwick Universety, foregår det nå en omkamp mellom Keynes og Hayek. Europas arbeidsledige ungdom trenger at Keynes vinner denne gangen også.

«Vanskelighetene ligger ikke i de nye ideene, men i å fri seg fra de gamle», påsto John Maynard Keynes i «Allmenn teori». Når skal Europa fri seg fra denne økonomiske sadomasochismen?