Jan Digranes, direktør i Finans Norge, er ikke spesielt opptatt av personlig frihet og rettsvern for individet, når han erklærer at Norge er klart for det kontantløse samfunn. At han uttaler seg på vegne av en betydelig og innflytelsesrik norsk organisasjon, som samler alle toneangivende aktører i finansbrasjen, gjør utspillet ekstra verdt å lytte til. Utspillet er trolig også klarert med flere toneangivende aktører i hans egen organisasjon, og føyer seg inn i rekken av slike forslag de siste årene.
Forslaget vil etter min oppfatning krenke grunnleggende menneskerettigheter, og føre oss enda et skritt nærmere det Orwelske tvangsamfunnet.
Samtidig er det selvsagt et helt grunnleggende og legitimt spørsmål om samfunnet skal avvise en utvikling som også innebærer åpenbare positive effekter, bare fordi noen kan tenkes å misbruke dette .
Så langt jeg kan vurdere, så er svaret på det, i dette konkrete spørsmålet - et klart ja.
Argumentasjonen hviler i første rekke på to premisser. Nordmenns stadig økende bruk av kort og annen elektronisk betalingsformidling ,samt effekten dette (det kontantløse samfunn) vil få i forhold til både økonomisk og annen kriminalitet. Det kontantløse samfunn er derfor tilsynelatende en riktig og naturlig konsekvens av dette resonnementet.
Synd da at tankene rundt det kontantløse samfunn synes å være kjemisk renset for motforestillinger, og det faktum at dersom systemet skulle bli innført, så vil det ikke på noen måte, under noen omstendighet, være mulig å skjule hva man bruker pengene på.
Ikke fordi man har noe å skjule, men fordi det er mulig å se for seg en rekke gode grunner til at en pengetransaksjon skal forbli privat, uten at dette skal kriminaliseres.
Mange av de samme argumentene som bidro til at Datalagrinsgdirektivet kollapset i sin nåværende form, er også gyldige mot innføringen av det kontantløse samfunn.(Etter at en rekke kritiske røster til slutt ble hørt)
EU-domstolen i Luxembourg besluttet at Datalagringsdirektivet, som et flertall i Stortinget gav sin tilsutning til, var i strid med EU-borgernes grunnleggende rettigheter. EU`s generaladvokat Cruz Villalón - i EU-domstolen – mente tidligere at Datalagringsdirektivet var ugyldig. Han mente at direktivet var en alvorlig inngripen i borgeres grunnleggende rett til privatliv, ved at man pålegger tilbydere av tele- og datakommunikasjon å samle og oppbevare trafikkdata for slik kommunikasjon.
”Datalagringsdirektivet er i sin helhet uforenlig med kravene i Charter of Fundamental Rights i Den europeiske unionen, om at enhver begrensing i utøvelsen av en grunnleggende rettighet må være lovbestemt,” skrev EU-domstolen i en pressemelding i tidligere.
For de mange som sterkt motsatte seg direktivet, som også var/er særdeles omstridt i EU, så har en av de viktigste innvendingende vært - og dette var også et poeng for EU`s generaladvokat – at direktivet gjør det mulig å kartlegge store mengder av informasjon om privatpersoner, og at dette åpenbart kan misbrukes. Direktivet legger derfor til rette for å lage et tilnærmet komplett og nøyaktig bilde av en persons identitet, og store muligheter for misbruk og kriminell virksomhet som en følge av dette.
Om man så legger til - enhver økonomisk transaksjon - utført av deg og meg, på toppen av dette , hvem kan da snakke om privatliv ?
Dette var hele tiden en viktig innvendig mot direktivet, og prinsippene rundt viktige personvernhensyn vant frem, også i en av EU`s viktigste instanser. Dommen viser at personvern-argumentene mot datalagringsdirektivet var gode og relevante.
Derfor ville det være fornuftig om Finans Norge "leste seg litt opp" på hva som skjedde med Datalagringsdirektivet, og særdeles nøye ta til seg argumentene som ble brukt for å avvise dette.
Da tror jeg det også for mange vil være naturlig å avvise det dårlige forslaget fra Finans Norge.