Kultur

Det norske «Oljeeventyret» fra glede til bekymring?

Vi ble begeistret i 1969 da vi forsto at Norge var i ferd med å bli en oljenasjon. Politikerne lovte å ta ansvar. Den nye ressursen skulle komme landet til gode og utvikles i et kontrollert tempo.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi visste at oljen også kunne skade: risiko ved oljeproduksjon til havs, et ensidig næringsliv og en oljeavhengig økonomi var noe «alle» ville unngå. I en ny virkelighet er ressursen en trussel globalt. Det er ikke lett å ta inn over seg når store interesser er investert i fossilindustri, og Norge er blitt rik.

På 1980-tallet kom alvorlige varsler om at fossilindustrien kunne være mer problematisk enn vi hadde forestilt oss. Gro Harlem Brundtland, som ledet FNs spesialkommisjon for miljø- og utviklingsspørsmål («Brundtlandkommisjonen»), reiste spørsmålet om bærekraft. Seinere har FN`s klimapanel (IPCC) videreformidlet kunnskap fra titusener av forskningsrapporter av verdensklimaforskerne. For hver av de 5 hovedrapportene fra IPCC mellom 1989 og 2014 er budskapet forsterket: Den menneskeskapte klimatrusselen er reell og alvorlig, og fossilindustrien driver fram trusselen.

Vaklende investeringer?

I 2014 er investeringene på sokkelen hele 231,7 milliarder kroner, 10 ganger mer enn summen av andre investeringer i fastlands-Norge. Regjeringen har lagt til grunn en forventning om at det høye investeringsnivået vil fortsette de neste 3 årene uten å skjele for mye til advarslene fra klimaforskningen. I revidert nasjonalbudsjett 14. mai i år la regjeringen til grunn et at investeringene neste år vil bli 223,7 milliarder. Bare en måned seinere kommer oljeselskapene med sine anslag for 2015. De er på fire uker redusert med nær 20 prosent til 182.4 milliarder kroner på norsk sokkel! Begynner selskapene å se næringens grenser og problemer med å tjene på investeringene?

Noen lever fortsatt i oljerusen fra forrige århundre.

Sterke økonomiske interesser er knyttet til leting og utvinning av olje og gass. Oljeminister Lien støtter selskapenes jakt på olje og gass. Han har nå spilt ut landsdelskortet: Nord-Norge må også få del i «oljeeventyret» som om det er motsetninger mellom nord og sør! Statoil og Norsk olje og gass har gjort framstøt i landsdelen av flere slag: Energikonferanser, annonsekampanjer og forsøk på samarbeid med skoler for å få unge til å gå for oljesektoren. Nordnorsk ungdom lokkes inn i en industri som må trappes ned.

Det argumenteres med at Tyskland trenger norsk gass (mens tyskerne satser fornybart). Norsk olje og gass er påstått å være «renest» (mens Statoil henter den skitneste oljen i verden fra oljesand i Canada, og renheten på norsk sokkel kan man ikke mene noe om før den er funnet).

Fossilbransjen klynger seg til gass som «snillere» energiform. Marius Holm, Zero sier det slik i en kronikk i Aftenposten nylig:Gassen trengs altså ikke for å nå de kortsiktige klimamålene, og den er ikke ren nok til å nå de langsiktige klimamålene. Gass vil ikke være en klimaløsning i 2050, og på veien dit kan den vise seg å være en blindvei. Globalt kan gassmarkedet vokse ennå en stund, men dyr arktisk gass er neppe konkurransedyktig når den skal konkurrere på et globalt LNG-marked.

Både Statoil og bransjeforeningen Norsk olje og gass godtar FN’s klima-rapporter sinvirkelighetsbeskrivelse: Den menneskeskapte klimatrusselen er reell og farlig. Det er internasjonal enighet om at gjennomsnittstemperaturen på jorda ikke må overstige to grader. Da må minst 2/3 av det som alt nå er funnet må bli liggende i bakken hvis målet skal kunne nås. I Statoils strateginotat omtales nå klimaproblemet og alternative energiformer som utfordringer. Fossilindustrien i Norge er årsaken til at norske utslipp av CO2 har økt de siste 20 åra.

Tidshorisonter

Finner man mer olje eller gass i antatt drivverdig omfang, vil det fortsatt ta en del år for å gjøre feltene produksjonsklare. Tidshorisonten for et felts «levetid» vil variere. Ekofisk er fortsatt i produksjon 45 år etter at det ble funnet. Vi snakker altså om 40 – 50 års tidshorisont på de nye potensielle feltene det nå investeres i. Men da bør Norge være et null-utslippssamfunn hvis vi ikke har tenkt å la andre land ta byrdene med våre utslipp.

Om olje- og gassindustrien er bekymret over at det kan gå mot slutten på norsk sokkel, er det grunn til å glede seg for andre, først og fremst for kloden og generasjonene etter oss. Norge har hatt stor økonomisk fordel av oljen. Ingen trær vokser inn i himmelen. Alt neste år kan FNs klimakonferanse sette en bom for oljeselskapenes råe pengejakt. Det kan redde framtida.

Mer fra: Kultur