JERUSALEM (Dagsavisen): Først ble tre jødiske ungdommer bortført på Vestbredden. Ingen visste hvor de var, de var som forsvunnet fra jordens overflate. Tre uker senere ble de funnet skutt og drept. Da likene ble funnet, offentliggjorde politiet opptaket av en telefonsamtale fra kidnappernes bil. En av de kidnappede hadde ringt politiets nødsentral, og det som skjedde i bilen ble tatt opp. I begynnelsen hører en kidnapperne juble over å ha bortført de tre israelerne. Minutter senere høres skudd. Trolig ble ungdommene skutt der og da, mens de satt i bilen.
I forrige uke skulle jødiske ekstremister hevne seg. De kjørte til det palestinske nabolaget Shuafat øst i Jerusalem. Der tvang de en 16-årig palestinsk forbipasserende inn i bilen. To timer senere ble han funnet drept. Ifølge obduksjonsrapporten ble han brent levende. Spor av røyk ble funnet i lungene hans.
Israelere og palestinere har lang erfaring med å drepe hverandre. Dette har pågått i over hundre år, flere generasjoner kjenner knapt noen annen virkelighet. Det nye denne gangen er hvordan en slags stammementalitet i større grad overtar konflikten. Nå dreier det seg ikke lenger kun om en territorial konflikt om et landområde, eller om en konflikt med religiøse undertoner. Nå er det også landsby mot landsby. By mot by. Nesten som om det er en krig mellom stammer. På begge sider vokser frykten. En vet at en kan bli dratt inn i en bil av vilt fremmede mens en går på gata, for så å bli pint og drept.
Nå skal det ikke mye til for å tenne det hele. Hvis noen - og det trenger ikke dreie seg om mer enn en tre-fire ekstremister - beslutter å gjennomføre nok et bestialsk drap, kan hele området eksplodere i en voldsspiral. Dette er nå i enkeltmenneskets makt. Det trengs ikke mer enn et knippe ekstremister for å utløse for eksempel en ny intifada.
Men dette dreier seg ikke bare om drapene på tre jøder og en palestiner. Det som skjer er at frustrasjonen etter nærmere 50 år med okkupasjon eksploderer. Brutaliseringen har vært så omfattende, både for undertrykkeren og den undertrykte, at mange ikke lenger evner å se mennesket på den andre siden, og i stedet kun en fiende som fortjener å dø. De bestialske drapene finner sted etter at fredsprosessen mellom israelerne og palestinerne kollapset i vår. Nå ser en vold også når fredsprosessen skaper en mer optimistisk atmosfære - for mange jøder og palestinere er forent i håpet om å gjøre alt for å hindre fred mellom deres to folk.
Når fredsprosessen nå er bortimot død, er disse drapene først og fremst med på å forsterke pessimismen og håpløsheten som hersker på begge sider. I stedet for at drapene understreker hvorfor en må få til fred, er drapene heller med på å vise hvorfor det aldri vil bli det. Og lederne på begge sider har mye å stilles til ansvar for, og ikke kun fordi de ikke har vist tilstrekkelig vilje til å gjøre det lille ekstra som skal til for å inngå en historisk fred.
På begge sider er den politiske eliten med på å hisse opp til hat. Hvis en skrur på palestinsk fjernsyn, vil en se innslag som hyller selvmordsaktivister. Også hat mot jøder blir pleiet. Og hvis en hører på Israels statsminister Benjamin Netanyahu, er ikke veien lang før en støtter kollektive avstraffelser mot palestinerne, og ja, selv voldsaksjoner. Statsministeren har nørt opp under frykten i Israel, Midtøstens militært sett kanskje sterkeste stat. I motsetning til tidligere, kjenner ikke israelere og palestinere lenger hverandre. Nå kjenner de kun fienden.
I går ble seks jødiske ungdommer arrestert i forbindelse med drapet på den palestinske 16-åringen. Nå gjenstår det å se om Israel vil ødelegge husene til de mistenkte, slik de gjorde med husene til palestinerne. Men en ting er sikkert, Israel, som ønsker å framstå som et demokrati, har feilet i utdannelsen av sine unge. Meningsmålinger blant ungdom i Israel viser en utbredt rasisme og begrenset tiltro til demokratiske verdier. Israels høyreorienterte regjeringer har kontinuerlig fremmet etnosentriske verdier framfor verdier knyttet til universelle menneskerettigheter.
Men alt håp er ikke ute. I byen Haifa i går demonstrerte jøder og muslimer sammen under banneret «vi nekter å være fiender». Og det store flertallet av israelere og palestinere ønsker ennå fred, det er bare at så få har tro på at det ennå er realistisk.
Det er ikke bare i Israel og Palestina det er krise, det gjelder hele Midtøsten. Irak og Syria er innlemmet i et farlig kaos. Alle, også israelerne og palestinerne, er klar over farene, noe som kan åpne for nye allianser og skape nye muligheter. Og hvis en skal være virkelig optimistisk, kan en ikke unngå å si at det faktisk er under kriser at røde linjer kan flyttes - det er når partene står på kanten av stupet at de innser at noe må gjøres. Men hvis dette er optimisme i dagens Midtøsten, er det sannelig grunn til å være pessimistisk.
roger.hercz@dagsavisen.no