I vinter hadde Bioteknologirådet, hvor jeg ble utnevnt som ny leder i januar, et stort arrangement på Studentersamfundet i Trondheim. Det var smekkfullt: Over 500 studenter valgte å brukte kvelden sin på et krasjkurs i bioteknologi. En svært engasjert forsamling stemte over flere etiske dilemmaer underveis. Et klart flertall ønsket ikke å genteste de framtidige barna sine for å finne ut om de hadde gener for styrkeidrett eller utholdenhetsidrett. Men var det nesten flertall for å tillate ikke-kommersiell surrogati i Norge? Jeg regner med at diskusjonene gikk videre blant studentene etter selve møtet.
Bioteknologirådet har nå fått et år på seg av helseminister Bent Høie til å gi råd om revidering av bioteknologiloven. Denne loven regulerer bruken av blant annet assistert befruktning, fosterdiagnostikk, gentester og genterapi i Norge. Etiske problemstillinger knyttet til bioteknologi har interessert meg i en årrekke. I mange politiske saker er det lett å ta klare standpunkt uten å være i tvil. Men i mange av spørsmålene vi nå skal diskutere - for eksempel om eggdonasjon skal bli tillatt i Norge, eller om også enslige skal få tilbud om assistert befruktning - kan jeg argumentere både for og imot. Ulike syn er representert i de fleste partier og går på kryss og tvers av den politiske høyre og venstreaksen.
Bioteknologirådet bestemmer ikke hva som skal være lov og forbudt innenfor bioteknologi-feltet. Vår oppgave er å skape debatt og gi råd som regjeringen og Stortinget kan følge eller la være. Vi som sitter i rådet, har allerede startet diskusjonen. Vi skal konkludere underveis, men vi kommer ikke alltid til å bli enige. Flere ganger kommer vi til å dele oss i et flertall og et mindretall, som begge får argumentere for sitt syn i uttalelsene vi avgir.
På rådsmøtene har vi en åpen og søkende tone. Vi lytter til hverandres synspunkter. Jeg har allerede opplevd å komme til et møte med ett standpunkt, blitt i tvil etter å ha møtt motforestillinger og skiftet standpunkt til neste møte. Slik er det for de andre medlemmene også. Og vi hører fra politikerne at de ofte ikke er mest interessert i hvordan vi konkluderer: De har minst like stort utbytte av å lese argumentasjonen som ligger bak de ulike standpunktene.
Bioteknologi er noe som angår oss alle: Hva slags familiekonstellasjoner skal samfunnet bidra til å skape? Hvor mye skal vordende foreldre få vite om fosterets genetiske anlegg? Hvilken plass skal genetiske undersøkelser ha i framtidas helsevesen? Nå er det sommer og mange har litt bedre tid enn vanlig til å tenke og fundere. Hva med å bryne seg på noen av de diskusjonene som vil komme framover? Her er noen smakebiter:
Skal enslige få mulighet til assistert befruktning i Norge?
I dag gis tilbud om assistert befruktning ikke til enslige kvinner. Er dette riktig når så mange barn i Norge har en god oppvekst med bare én forelder? Eller bør ikke samfunnet i utgangspunktet sette barn i den sårbare situasjonen det kan være å ha bare én forelder?
Skal vi åpne for eggdonasjon i Norge?
Vi har tillatt sæddonasjon i Norge i flere tiår. Eggdonasjon er mange kvinners eneste mulighet til å bli gravide selv, og slik få oppleve å bære fram og føde et barn. Men i dag kan alle være trygge på at den kvinnen som føder deg, er moren din. Dersom vi tillater eggdonasjon, får barnet både en genetisk mor (eggdonoren) og en biologisk mor (kvinnen som føder). Er dette greit? Og hvis du svarer ja på det spørsmålet - er det greit sammen med sæddonasjon, slik at ingen av foreldrene er barnets biologiske opphav?
Hvor skal grensene for fosterdiagnostikk gå?
En ny type fosterdiagnostikk kalt Non-Invasive Prenatal Diagnosis (NIPD) gir mulighet for å få omfattende kunnskap om et fosters genetiske egenskaper flere uker før abortgrensen, kun ved å ta en blodprøve av mor. Det foreligger allerede en søknad om å ta i bruk metoden i Norge. NIPD gir sikrere diagnostikk av kromosomfeil, men åpner samtidig for spørsmålet om hva vi skal kunne vite om et foster før abortgrensen. Hvor mye bør vi vite og når?
For mange av problemstillingene Bioteknologirådet diskuterer, har vi følgende hodepine: Tilbudene som forbys i Norge er ofte lett tilgjengelige i utlandet. Vi vet at et betydelig antall enslige norske kvinner drar til Danmark for assistert befruktning. Fosterdiagnostikk ved blodtest tilbys av flere kommersielle aktører i andre land. Burde vi da tillate dette også i Norge, så det i alle fall skjer i kontrollerte former? Jeg mener svaret er nei: Vi kan ikke tilpasse norske lover etter de tilbud og muligheter som til enhver tid finnes i andre land. Lovverket i Norge må speile de felles verdiene samfunnet vårt er grunnlagt på. Nettopp derfor ønsker vi i Bioteknologirådet at flest mulig engasjerer seg i disse debattene det kommende året.