Kultur

En artists bekjennelser

Unge fremadstormende artister må kreve rimelig betaling for jobben de gjør.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det har vært skrevet noen artikler i det siste om lønn til musikere. Til nå er det så vidt jeg vet bare jazzmusikere som har uttalt seg. Sjøl representerer jeg et annet musikkmiljø. I ti år overlevde jeg som visesanger i Sverige, men slapp en norsk rock’n’roll plate i februar i år («Gnistene Fyker»). Den har kostet masse penger og det er lite sannsynlig at den går i pluss. Men arrangørene vil ikke booke meg uten plate.

Tidlig på 2000-tallet dro jeg til Kungälv like utenfor Göteborg på den Nordiska Folkehöyskolans vislinje. I bagasjen hadde jeg erfaringer fra kjellerband, husband, arrangør, pådriver for en låtskriverklubb, festivaler og små turneer. Jeg hadde fram til da vært nødt til å ha vanlig jobb. Noe som gjorde at jeg ikke rakk å øve. Samtidig som jeg blei dårligere på verktøyene (sang/gitar), økte profesjonaliteten og framføringen fordi jeg var ute og spilte hver uke.

Friåret resulterte i at jeg overlevde i ti år, som relativt ukjent artist med base i Göteborg. Jeg gjorde alle slags jobber hovedsakelig i Sverige, men også resten av Norden. Fra idealistiske små viseklubber, som kun kunne dekke kost og losji, til store festivaler eller nasjonale arrangement med god betaling. EU-prosjekter, turneer produsert av aktører som Musik i Väst (Sverige) og også en del jobber for barn, eller eldre. Siden vi var unge artister fikk vi muligheten, men ofte også dårlig betaling. Heldigvis var det billig i Sverige, noe som gjorde det mulig å fortsette å utvikle seg. Tiden gikk til å øve istedenfor å jobbe ved siden av for å tjene penger.

Det var kanskje tanken at man skulle slå gjennom og derfor kunne gjøre en billig spillejobb på veien. Men navnet mitt ble aldri noe merkevare. Det er fremdeles bare et navn andre musikere kjenner til. Stjerneskudd fra talentprogrammer er ikke nødvendigvis musikere, på samme måte som musikere ikke nødvendigvis er stjerner. Det tok det meg noen år før jeg forsto. Det er faktisk også forskjell på gode livemusikere og gode studiomusikere. Man er ikke nødvendigvis bra på begge deler. En av mine beste venner fra barndommen, som ble kjent, gjorde i samme periode som jeg var i Sverige stor suksess i Norge. Så vidt jeg vet tjente han dobbelt så mye i måneden som jeg tjente i året.

Folk har kommet bort til meg og fortalt at jeg ga dem opplevelser de aldri kunne forestilt seg. At de kom for å se en kjent artist, men ble overveldet av prestasjonene mine. Men jeg har ikke fått en krone mer betalt for sånne uttalelser. Jeg har bare fått muligheten til å vise meg fram igjen året etter. Det virker som eneste måten å gå opp i lønn på, er å studere, eller å bli kjendis. Nå har det seg dessverre sånn at jeg ikke er bra på å studere eller å bli kjendis. Jeg er bra på å gi mennesker underholdning. Jeg kan timing, har stor musikalitet, kan imponere på verktøyene og levere et produkt mange kjendiser har problemer med å toppe. Dessverre vil ikke samfunnet ha meg til å gjøre det jeg kan. Det vil at jeg skal inn i et fornuftig yrke der jeg ikke kan bruke mine kvaliteter og blir en under middels diverse arbeider. Men vi trenger dyktige musikere, kjente så vel som ukjente.

I dag er jeg utbrent. Full jobb, øving sju dager i uka, trening fem ganger i uka, pubspillinger i ny og ned til kl. 02 på natta (også hverdager). Plateinnspilling, prosjektleder, artist, skuespiller, produsent både for plate og musikkvideo. Pluss en arbeidsgiver som ikke aksepterte at dette var mer enn en hobby, selv om det sto i arbeidskontrakten at jeg skulle gi ut plate og at arbeidssituasjonen måtte forholde seg til det. Det tok knekken på meg, rett og slett. For øyeblikket er jeg 100 prosent arbeidsufør fordi dette gjorde noe forferdelig med psyken og helsa. Så istedenfor å kunne bidra i samfunnet, er jeg nå en byrde. Det synes jeg er utrolig uheldig og leit. Derfor vil jeg oppfordre unge fremadstormende artister til å kreve rimelig betaling for jobben de gjør.

Mer fra: Kultur