Individuell valgfrihet og skattelette er det store blå politiske mantra. Da er det også grunn til å spørre om det var individuell frihet og skattelette som gjorde Norge til verdens beste land å bo i, eller om det er friheten til å velge seg bort fra fellesskapsløsningene og ropet om skattelette som vil bidra til å trygge Norge som verdens beste land å bo i, - også i fremtiden?
Vår felles velferd er ingen selvfølgelighet. Den må bygges, trygges, foredles og fordeles som det fellesprosjektet den er.
Verdensmestre
FN har flere ganger plassert Norge på topp nå de har sett på hvordan det er å leve og bo i verdens land.
Hvordan er det mulig når det fortsatt er så mange ting vi klager på her i landet?
Sannheten er at vi ikke vet hvor godt vi egentlig har det, - og at det stort sett er verre alle andre steder enn her hos oss.
Selvsagt kan vi finne eksempler på land som har noe som er bedre enn i Norge. Det spørs bare hva vi ser etter, og hva vi vektlegger.
Det finnes land med bedre veier enn i Norge. Det finnes mange land med billigere bensinpriser og matvarepriser enn i Norge. Det finnes land med lavere skatter enn her. Likevel, FN ser alle land under ett, og konkluderer gang etter gang med at det ikke finnes bedre land å bo i enn i Norge.
Ikke alt er på stell, hele tiden, for alle
Det finnes selvsagt uønskede forskjeller som må bekjempes i Norge også.
At vi har mer enn 70 000 barn som lever under fattigdomsgrensa er rett og slett en skam.
At vi har "velferdsflyktninger" som må flytte fra en kommune til en annen fordi de ikke får tilstrekkelige tjenester og tilbud til sine funksjonshemmede barn, burde få våre lovgivere til å bli mer opptatt av likeverdige offentlige tilbud til landets innbyggere, enn å fortape seg i at kommunal sjølråderett også skal inneholde retten til å velge bort grunntrygghet og verdighet for utsatte og marginaliserte grupper i befolkningen.
Diskriminering skjer også i Norge, og alt for ofte hører vi om feil og mangler i helsevesen og skolesektoren som rammer pasienter eller elever.
Likevel er hovedkonklusjonen klar: Norge er et trygt land, et fritt land, og et godt land å bli født i, vokse opp i og leve i. Verdens beste faktisk, om vi skal høre på FNs mening. Og det er det all grunn til.
Look to Norway
Selv har jeg besøkt alle verdensdeler og mer enn 40 land. Jeg har ofte vært på konferanser og møter hvor nettopp grunntrygghet for folk og offentlig velferd har stått på dagsorden. FN har rett. Norge og Skandinavia har noe som gjør at resten av verden sier; Look to the Nordic Model.
Ikke bare har vi verdens høyeste lønninger, vi har også verdens beste velferdsmodell.
Vi har rettigheter knyttet til svangerskap, helsestasjoner, helsestell, barnehager, utdanning, arbeidsliv, pensjon og trygder som resten av verden bare drømmer om.
Hva er oppskriften?
De andre skandinaviske landene ligger omtrent på samme nivå som Norge. Hva har vi til felles som gir oss en slik toppscore i verdenskåringen?
Det dreier seg særlig om to ting.
Først og fremst våre grunnleggende rettigheter og friheter som f.eks. ytringsfrihet, vårt demokrati og et uavhengig rettsvesen.
Dernest dreier det seg om våre universelle velferdsordninger. Ordninger som er uavhengig av status, lommebok og bosted, f.eks. skoletilbudet, helsetjenestene og infrastruktur som omfatter strøm, vann og sanitær.
Dette har gjort at vi i Skandinavia har kunnet bygge og trygge en velferdssuksess som ”hele verden” misunner oss.
I oppskriften for den nordiske velferdsmodellen inngår 3 hovedingredienser.
· Offentlige skatter.
· Fellesskapsløsninger.
· Universalitet.
Skatter = samfunnsansvar og samfunnsbygging
Selv om mange land har høyere skatter enn i Norge, er det viktig at vi har høye skatter av to grunner. Det utjevner forskjeller, og det sikrer oss inntekter til å løse offentlige oppgaver.
Økokrim har anslått at såkalte ”hvitsnippforbrytelser” sammen medkonkurskriminalitet, momssvindel o.l. utgjør et tap for velferdssamfunnet på 136 000 millioner kroner hvert år.
Likevel er mange mer opptatt av at rike Norge brukte 33 000 millioner kroner på utviklingsbistand til fattige land i fjor.
Frihet i fellesskap
Fellesskapsløsninger er mulig fordi vi har høye offentlige skatter.
Fellesskapsløsninger gjør at vi kan tilby alle likeverdige utdanningstilbud, helsetjenester, trygder og infrastruktur som betyr at vi lever trygt og godt i landet.
Noen partier vil heller gi skattelette og overlate mer til hver enkelt av oss. Det betyr en tap/tap situasjon slik jeg ser det.
For det første gir skattelette mest til dem som tjener mye, og mindre til de som tjener lite og nesten ingenting til de som har trygder og pensjoner å leve av. Er du fattig så blir du fattigere med en regjering som legger større vekt på skatteletter enn på fellesskapsløsninger.
Dernest betyr mer skattelette at det blir mindre penger til fellesoppgavene.
Med mer skattelette kommer også flere private tilbydere. Flere private skoler, flere privat helsetjenester, flere private omsorgstjenester.
De som har fått størst skattelette er de som har de best betalte jobbene og den sikreste økonomien. Det er også de isse som har råd til å kjøpe private tjenester.
De private tjenestene trekker til seg folk og kompetanse fra de offentlige tjenestene, og vi får et todelt system med godt betalte folk som kan tilby gode tjenester til de som har penger, og stadig mer utarmede offentlige skoler, sykehus o.l. som tilbyr dårligere tjenester til de med mindre eller lite penger.
Dessuten er private løsninger markedsorienterte i den forstand at selv om du hadde ønsket å benytte et privat tilbud, så var du ikke bare avhengig av lommeboken din, - du måtte også bo på rett sted. Og rett sted er der det bor mange fra før. Sentralisering er konsekvensen av markedets største og viktigste mantra; Location, location & location.
Å bo i distriktet og ønske seg en Montesorri -eller Steinerskole for sine barn, vil for de aller fleste bety null valgfrihet.
”Frihet til å velge selv” sies å være alternativet til de offentlige løsningene. Problemet er at for å kunne velge selv må du ikke bare ha penger nok, men du må også bo på et sted hvor du har tilbydere som gir deg noe å velge mellom!
Å bruke av fellesskapets kasse til å styrke den individuell valgfrihet, vil med andre ord bare gi frihet for noen få, og desto flere som velger bort de offentlige ordningene bidrar sakte men sikkert til å underminere kvaliteten og bredden på de tilbudene som er det for oss alle.
En for alle. Alle for en.
At våre offentlige ordninger er universelle, at de gjelder alle som bor i riket, uansett hudfarge, inntekt, status, bosted, tro m.m, er selve limet i velferdsmodellen. Når alle er med, holdes ingen utenfor.
Mange ganger hører jeg at man viser til bedre ordninger i andre land. Det de ofte ikke vet, eller unnlater å si, er at disse bedre ordningene (om de er det da), er forbeholdt noen få i samfunnet. Enten de som er veldig rike, eller de som er så heldige at de har fast jobb hos en arbeidsgiver som har en forsikringsordning som gir dem tilgang på tjenestene. Alle de andre faller utenfor.
At rikfolk f.eks. får barnetrygd, er ikke ensbetydende med å kaste bort pengene til folk som ikke trenger det. Vi skal ta igjen det de får i barnetrygd og mer til om de tjener mye. Rikfolk har rikelig med muligheter til å ta sin del av samfunnsansvaret, - ikke ved å frikoble seg fra fellesskapets løsninger for alle, men ved å koble seg på skatte- og avgiftssystemet som progressivt skal skattlegge oss ut fra hva vi tjener, og ikke ut fra hvem vi er.
Hvordan har vi det i dag?
Resten av verden synes vi har det alt for godt.
I Norge derimot klager vi mer over velferdens mangler enn hva vi jubler over dens enormt store betydning for våre egne, våre barns og våre foreldres liv og leveutsikter.
Det er vårt valg om vi velger vi skattelette og mer individualisering, eller om vi velger frihet i og for et fellesskap som har til oppgave å skape trygghet og likeverd for alle.
Derfor er spørsmålet vi må stille oss dette: Hvordan får vi det i morgen?