POP
Åge Aleksandersen & Sambandet
«Sukker og salt»
Solregn/Warner Music
«Hvis elv og hav tørke’ inn/e‘ æ fremdeles din», synger Åge Aleksandersen på «Kjæresten min». En sang hvor han enda en gang klarer å gi et vakkert uttrykk for noe så lite rocka som trofasthet. Det siste tiåret har Åge Aleksandersen og Sambandet stått for stabilitet, gjennom konstante turneer, og ny plate hvert tredje år. Man trenger ikke lenger være redd for at en ny Åge-plate skal være katastrofalt pinlig, noe som var en reell problemstilling utover 80- og 90-tallet. Åge presterer nå stødig på høyt nivå, både som låtskriver og vokalist.
Denne gangen har Åge Aleksandersen utvidet Sambandet med en rekke gjester og flere uvante instrumenter - cello, bouzouki, Frode Fjellheim som joiker, Kari Rueslåtten som synger duett, folkemusikkgruppa Dalakopa, strykere fra Trondheimsolistene, blåsere arrangert av Jan Magne Førde fra BrazzBros. Det er prisverdig at Åge strekker seg musikalsk, men i de fleste tilfellene blir det for mye av det gode. Instrumenteringen tynger ned låtene, så man lengter etter bare Åges raspende stemme og en el-gitar. Men det er vellykket på åpningslåten, radiosingelen «Veien hjem», som skaper en følelse av musikalsk kameratskap mellom Åge, Henning Kvitnes, Sambandet og bandet Violet Road, i en ramsalt festsang om å være på evig vandring. De binder sammen albumet til en helhet ved å avslutte med samme låt i akustisk versjon, nå kalt «Hjem». Det føles riktig. Sangen er så god at den tåler å være ekstranummer også.
Hver nye plate siden gjenforeningen med Sambandet i 2004, har inneholdt minst en låt som er der oppe med Åge Aleksandersens beste: «Danserinnen», «Alkymisten», «Lørdagsbarn», «Medvind», denne gangen er det «Svarttrosten»: I den vanskelige øvelsen «sanger om 22. juli» har Åge inntatt et fugleperspektiv som gir teksten en grøssende kraft, og løfter låten fra det spesifikke til det allmenne, nesten mytiske. Selv om Utøya-temaet egentlig ligger opp i dagen, hørte jeg sangen flere ganger før jeg leste teksten og så «22» og «77»-tallene lyse imot meg. «Det er en underlig, underlig vemodig klang i sangen», synger Aleksandersen om svarttrosten, og om seg selv: Selv når han synger om sommer i Norge («Sommersang til siste slutt»), er det en mørk bunn i Åges framføring, en dobbelthet som er blitt stadig mer framtredende de siste årene. Og når han synger «e‘ æ fremdeles din», kan man også høre et spørsmålstegn bak.
bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no