POP
Martin Hagfors
«Producers Politics Passion»
ME/Musikkoperatørene
Egentlig er dette et utgangspunkt som bare burde interessere de største popnerdene av oss: En slags hyllest til produsentens rolle i popmusikken. Martin Hagfors har gitt ti gode kolleger muligheten til å styre hver sitt spor på hans nye album. Den jevne lytter vil ikke bry seg om sånt, men Hagfors gjør dette til hovedpoenget med plata. På vinylutgaven, med ordentlig plass på omslaget, har alle produsentene fått hvert sitt bilde også, like stort som Hagfors selv.
Martin Hagfors har ofte klart seg hele alene med gitaren, men han har også sans for studioets store virkemidler. De to foregående albumene har vært laget med Lars Horntveth fra Jaga Jazzist som produsent, med svært sofistikert lyd. Den nye plata har mye av den samme estetikken, men det måtte altså ti personer til for å erstatte Horntveth. Vi kan ikke gå i detaljer om alle, de er velkjente for spesielt musikkinteresserte, og de setter virkelig individuelt preg på sangene. De har ikke bare produsert, de har også vært med å spille på sine egne spor. Knut Schreiner har med seg hele bandet Mirror Lakes, og gjør fengende «Easy Come & Easy Go» til et strålende høydepunkt på albumet. Alt dette kunne blitt et svært lappeteppe av eksentriske innfall, men Hagfors selv står fram med samlende styrke. Gode produsenter kommer ikke i veien for artistens personlige uttrykk. Sangene kan derfor høres som en sammenhengende strøm av innholdsrike sanger med fantasifull lyd.
«Politics»-leddet i tittelen er ikke bare for bokstavrimets skyld. Vi hører fort at Hagfors igjen har en politisk agenda i mange av sangene sine. Med «Leaning To The Left» som en slags programerklæring. Allerede åpningslåten «Kinky Lovers» er en advarsel om at den rike verdens hovmod står for fall. Og sånn fortsetter han i en rekke sanger om grådighetens dystre konsekvenser. Politikken kan man også velge å se bort fra, i likhet med produsentene. Pasjonen i sangene er det derimot umulig å ikke få med seg.
På den nevnte vinylutgaven, som dobbeltalbum, er den siste sida viet originale demoutgaver av låtene, i HGH-miks av Hagfors og Gebhardt. Så kan vi høre at produsentene faktisk har gjort en forskjell. Men først og fremst er det igjen Martin Hagfors som imponerer mest.