Her om dagen satt jeg foran PC-en og prøvde å gjøre et ærlig stykke arbeid. Men på en eller annen måte, midt i googlinga for å sjekke noen fakta, fant jeg plutselig meg selv sitte å se på en liten, rar hund på YouTube. Hunden var ivrig etter å komme opp i sofaen til eieren sin, og ulte og pep. Ja, den nærmest «sang», ikke ulikt en liten menneskebaby. «Uuuææææ!» gol den lille hunden, så det ga gjenlyd i veggene. Og da, akkurat da, mens hundehylene gjallet, var det som om jeg kom til meg selv. Hva i all verden var det egentlig jeg holdt på med? Var jeg fem år gammel? Var jeg ikke et voksent menneske på jobb?
Hver eneste dag dukker en masse søte dyrevideoer opp i nyhetsfeeden min på Facebook. Det er heltemodige katter som redder barn fra aggressive hunder, det er nysgjerrige ekorn som plutselig kommer løpende inn fra terrasser, det er små andunger som desperat forsøker å hoppe opp høye trappetrinn for å følge etter moren sin. (Sjekk «A Mother Duck And Her Ducklings Climb Up Some Challenging Stairs). Det er tydelig at mennesker fra alle kulturer rett og slett elsker å se på morsomme dyr på YouTube. Man kan jo si dette er helt harmløst, og et forsonende trekk ved menneskenaturen. Selv tror jeg at alle disse søte kattungene utgjør en alvorlig trussel mot både arbeidsliv og demokrati.
Det sier seg selv at det ikke blir mange «ærlige stykker arbeid» av å sitte foran PC-en og glane på hunder som uler, eller andunger som hopper opp høye trappetrinn (selv om jeg skal innrømme at akkurat den snutten var direkte spennende - og kanskje også dypt eksistensiell). Jeg er sikker på at hvis arbeidsgiverne la inn et strengt «anti-søte dyresnutter på YouTube-filter», ville produksjonen på arbeidsplassene gå kraftig opp.
Det verste er at søte dyresnutter og -saker oftere og oftere dukker opp på helt vanlige nyhetssider. På VG Nett tronet her en dag den britiske katten Poppy (24), som ikke bare er «verdens eldste katt», men som også er blind, døv OG hekta på hurtigmat. (Særlig «fish and chips, og iblant litt kebab»). Og på TV 2 Nyhetene kunne vi lese om «superkatten Tara», som etter YouTube-snutten der hun reddet et barn nå er blitt «superkjendis» i USA. Ja, vedlagt lå en bildeserie av en tydelig forvirret og helt uforstående katt som hadde fått æren av å «kaste det første kastet» under en baseballkamp i Bakersfield, California. (Eieren måtte «hjelpe» Tara med å legge en slapp pote på ballen).
Min største frykt nå er at vi om noen år ikke gjør annet enn å se og lese om søte dyr. Skulle det oppstå en stor krise i landet, ville ingen få det ordentlig med seg. Flom, stortingsvalg og snøras ville gå oss hus forbi, særlig fordi både TV 2 og VG Nett ville være altfor opptatt med å fortelle om hunden «Tassen», som med egne labber reddet en liten skogsmus fra å drukne i en sølepytt. Og hvis noen roper: «Hei, det er flom, hele Oslo står under vann!», ville svaret antakelig bli: «Vent litt, jeg må bare se ferdig denne greia om denne utrolig søte hamsteren som kan balansere på line».