På sporet av kulturavisen

Kulturavisen Dagsavisen har tradisjoner helt tilbake til avisens spede start i Øvre Voldgate. Bakgrunnen var en solid blanding av individuell skaperånd og Kristiania-bohemens utfordringer med å finne noen som ville trykke arbeidene deres. Christian Holtermann Knudsen hadde trykkpresse, og ytringsfriheten holdt han høyt, selv om Hans Jæger og Christian Krohgs pamfletter og bøker knapt fant gjenklang i arbeiderklassen. Førstnevnte ble fast ansatt i 1898, fikk Edvard Munchs «Skrik» tegnet på forsiden og ivret for mer anarkistisk stoff. Den kjente advokaten Ludvig Meyer ville skrive om kunst, og støttet samtidig avisen med annonsekjøp. Meyer ble også Social-Demokratens redaktør i en kort periode fra 1898 til 1899, da han mistet hele formuen sin under krakket, men huskes bedre fordi han var Hans Jægers forsvarsadvokat under rettssaken i 1885-86, etter utgivelsen av «Fra Kristiania-Bohémen».

Siden har de gode kulturskribentene søkt seg til avisen. Pioneren Fernanda Nissen skrev ideologisk om litteratur, kunst og kulturpolitikk, og ble sentral i fagforenings- og organisasjonsarbeid. Det går en linje fra hennes kamp for Deichmanske bibliotek og offentlige biblioteker på østkanten, til Dagsavisens forsvar for det samme hundre år etter. Slik har kulturdekningen i Dagsavisen alltid har vært meningsfylt, vesentlig og engasjert, også etter at blikket ble utvidet til å favne flere kunstformer og uttrykk enn det som har utgangspunkt i arbeiderbevegelsen. Særlig ga Martin Tranmæl og forfatter og Lørdagskvelden-redaktør Hjalmar Waage kulturen mye spalteplass. Sigurd Hoel regjerte litteraturkritikken, Helge Krog anmeldte teater med bitende penn, mens musikkanmelder Per Reidarson var så opptatt av komponistenes stipender at han gjøv løs på Dagbladets Paul Gjesdahl i Aulaen, hvorpå begge endte i retten. Og Kristoffer Aamot, senere Grini-fange, bystyremedlem, Oslo-dokumentarist og mektig kinosjef, sablet ned filmsensuren i mellomkrigstiden på et vis som minner om to senere glitrende filmanmeldere i Arbeiderbladet/Dagsavisen: rabulisten og fintenkeren Bjørn Granum og legendariske Harald Kolstad, som etter redaksjonens daværende beliggenhet fikk tilnavnet «slakteren fra Hasle».

Kulturavisen Arbeiderbladet hadde også sine begrensninger. Redaktør Tranmæl satte klare krav til dekningsområde, og avisen fikk rykte som snever til tross for all spalteplassen som ble brukt. Det skulle handle om arbeiderkultur, og dette var noe av grunnen til at storartede skribenter som Arne Paasche Aasen, Sigurd Hoel, Helge Krog og Arnulf Øverland ble overtalt av Dagbladets redaktør Einar Skavlan til å begynne der. Slik ble det Dagbladet og ikke Arbeiderbladet som kunne smykke seg som «kulturavisen». Noe av det samme erfarte kulturredaktør Sigurd Evensmo, da kulturstoffet ble lagt på vent fordi redaksjonssekretær Rolf Gerhardsen ville øke opplaget gjennom konkurranser og tabloide reportasjeoppslag. Blant dem Evensmo hentet var radikalere som Torolf Elster, Olav Dalgard, Odd Bang-Hansen og Reidar Aulie.

Evensmo gikk av som kulturredaktør i 1949, i protest mot avisens NATO-standpunkt. Etter han kom en rekke betydelige kulturredaktører; Haavard Haavardsholm og Arve Moen, og opp mot vår tid Bengt Calmeyer, senere sjefredaktør Steinar Hansson, Anders Giæver og Cathrine Sandnes. De utvidet avisens kulturelle dekningsområder til særlig å basere seg på de brede strømningene innen litteratur, teater, film og musikk. I denne epoken løftet en fåmælt mann som Nils Aas avistegningen til stor kunst. Blant skribentene var Agnar Mykle og Odd Eidem, og ikke minst Alf Prøysen, ukentlig illustrert av Borghild Rud. Senere kom Ulf Renberg, Anne Hoff og Turid Larsen - litteratur- og kulturskribenten som i flere tiår preget avisens kultursider, og som fortsatt gjør det. I en årrekke delte Arbeiderbladet ut sølv- og gullplater i Norge, mens brytningstiden på 1980-tallet førte til innlemmelsen av musikkavisen Nye Takter, i dag Dagsavisens ukentlige musikksider, med prisbelønte Geir Rakvaag som nestor.

Men forfatteren Johan Falkberget takket etter krigen nei til videre engasjement. Han mente at Tranmæls jag etter opplagstall ville få en skribent som han til å se ut som en «underlig kledd mann i fint selskap». Kanskje er det nettopp det Falkberget fryktet, som til enhver tid har preget og formet kulturdekningen enten avishodet har vært Arbeiderbladet eller Dagsavisen. Underlig kledde skribenter i fint selskap vil aldri skape konsensus.

mode.steinkjer@dagsavisen.no