Med Smørbukk «over there»

Få har skildret Amerikas sydende og komplekse sammensetning slik det steg fram for Arbeiderbladets lesere i spalten «2 minutter Amerika». Det er den tida det tar det å lese Agnar Mykles reisebrev, men de lever langt lenger.

Agnar Mykle satte sitt preg på Arbeiderbladet i etterkrigstida. Han var sosialdemokratisk engasjert og kulturelt utrustet med engasjement for det politiske dukketeatret. Han var også glødende opptatt av litteraturen og av erotikken, livsgleden, og slik kom hans kronikker taktfast i Arbeiderbladet fra 1948 og utover, samme år som han debuterte i bokform med novellesamlingen «Taustigen».

Han opparbeidet seg et navn gjennom kronikker og innlegg i Bergens Arbeiderblad, der han og den lille familien bodde i sju år, men etter et opphold i Paris sammen med kona Jane, der de begge studerte dukketeater, flytter han til Oslo. Han hadde søkt og fått post og fast kontor i fjerde etasje på Youngstorget, som teaterleder på Arbeidernes Opplysningskontor. Han skal lede teaterfylkingen for bevegelsen, og han skal iscenesette det sosialistiske dukketeater i både kunstens og politikkens tjeneste. Og han har Arbeiderbladet som talerør.

Agnar Mykle er for alltid brent inn i den norske offentligheten etter at romanen «Sangen om den røde rubin» ble konfiskert etter utgivelsen i 1956. Den påfølgende ankeprosessen endte i Høyesterett der både Mykle og forlaget ble frikjent. Men før Mykle ble like mye en kulturhistorisk milepæl som en litterær ledestjerne, reiste han altså til Amerika, til Trumans rike, på et Fulbright-stipend som skulle føre ham først til New York, så via Washington til North-Carolina.

I kofferten lå dukkene fra Agnar og Janes Norsk Dukketeater, det er Stalin og Truman og Gerhardsen og en skurk, og selvfølgelig Smørbukk, som i Mykles hender og spill blir den politiske katalysatoren. Han skal lage dukketeater, han skal studere, han puster inn en verden og et mangfold som slår ham i bakken, og det er dette han ukentlig skal fortelle Arbeiderbladets lesere om i spalten «2 minutter Amerika», i formen stilet som brev til «Kjære Lille Moff», eller Jane Mykle om du vil.

De første brevene seinhøsten 1951 skildrer overfarten med Atlanterhavskrysseren «Stockholm», sjøsyken, samholdet mellom passasjerene og den overvettes begeistringen over å stirre inn mot Newfoundlands kyst og fyret utenfor Nantucket, udødeliggjort av hans litterære forbilde Herman Melville i «Moby Dick». Og i den siste «2-minutteren» før landstigningen; den redselsfulle samvittigheten som rir en mann som vet han ikke kan gi kelneren den anstendige summen med drikkepenger.

Endelig i New York inhalerer han alt det nye, alle de nye og annerledes menneskene, og luktene, eplepaien, menneske­svetten, kraften i drosjene, beskrevet på en måte som er fabulerende, detaljeksploderende, sterkt litterært observerende og med et underliggende sting som selv i dag gjør «2 minutter Amerika» til en fest å lese. Om Mykle på denne tida ennå hadde til gode å sette Kinsey-rapporten ut i litterær praksis, er det nok av saft i skildringene hans, og etter hvert blir de nokså direkte og personlige.

Etter datidas standard er de også sosialpolitisk salte i sin observasjon av eksempelvis det amerikanske raseskillet, som togreisen han skildrer der hans imøtekommende medpassasjer, en svart kvinne, blir tausere og tausere etter hvert som toget ploger over «the color line», og han beskriver det skulende blikket fra en eldre hvit mann: «To hvite menn. Og vi er så vidt fra hverandre som natt og dag, og vi nærer ingen menneskelig forståelse overfor hverandre.»

Mykle, som behersker det amerikanske til dukkefingerspissene, ikke bare i språket, får en viss suksess i Universitetsteatret i North Carolina, med den kalde krigen i ryggen, Smørbukk som politisk aktør i selveste Amerika og så Gerhardsen, da.

I det ene reisebrevet lærer vi hvordan Gerhardsen selv gjorde en travel hverdag i Mykles USA-opphold enda travlere. Det Mykle ikke skriver, er at Jane aldri rakk å oversende en dukke av Oscar Torp som erstatter for Gerhardsen. Dermed ble Smørbukk stemmen fra Norge «over there». Mens Gerhardsen, ja, han fikk ifølge Mykle som fortjent.

Reisebrevene til Agnar Mykle er utgitt i bokform: «Kjære lille Moff - reisebrev fra Amerika» (Gyldendal).

mode.steinkjer@dagsavisen

Artikkelen ble også trykket i forbindelse med Dagsavisens 125-årsjubileum i 2009.