Da avisen ble stengt

I 1884 het det som i dag er Dagsavisen Vort Arbeide, et organ for arbeidernes interesser. Organet ble trykket første gang 11. mai 1884. Avisens historie er siden sammenfallende med samfunnsutviklingen, og avisens historie er også fortellingen om det moderne Norge. Når folk i dag er mer opptatt av å lese og lære om personligheter, hendelser og fortielser som har rot i det mørkeste kapittelet av vår nære historie, er det ikke minst fordi nye bøker, spillefilmer og dokumentarer gir en pekepinn på okkupasjonsmaktens kontroll over Norges befolkning i krigsårene 1940-1945. Årene skulle på flere vis bli skjebnesvangre også for Arbeiderbladet.

Kaos

I presseøyemed var krigen ikke bare ei tid preget av NS-kontrollerte organer, den dannet også grunnlaget for en helt ny pressevirkelighet idet krigen tok slutt. Dagsavisen, den gang Arbeiderbladet, ble i likhet med flere andre aviser stanset etter krigsutbruddet. Redaktør Martin Tranmæl hadde i månedene forut for okkupasjonen svingt pisken over «de hakekorsstrittende artikler» i spesielt Aftenposten og Nationen. Han hadde sendt Sigurd Evensmo til Praha, og Evensmo oppsøkte som eneste norske journalist sosialdemokratenes hovedkvarter. Time for time telegraferte han hjem førstehånds rapporter om nazistenes «lemlesting av demokratiet» i de tsjekkiske grensetraktene, mens den norske borgerpressen formidlet tyskernes propagandaversjon. Evensmos rapportering i disse krisedøgnene er en merkestein i norsk pressehistorie. 9. april var Tranmæl tidlig oppe og fikk tilkalt flere av redaksjonens sentrale medarbeidere allerede i femtida om morgenen. De jobbet i villrede og villfarelse med et ekstranummer. Ingen visste hva dagen ville bringe og hvor regjeringen holdt hus. Einar Gerhardsen fant ut av det siste da han gikk bort i Forsvarsdepartementet der Oscar Torp samlet leiebiler som kunne frakte nasjonens gullreserver ut av hovedstaden. En kort rådslagning satte punktum for ekstrautgaven. Arbeiderbladet kunne ikke komme ut i et okkupert Oslo. Planen ble å samle så mange som mulig i redaksjonen på Hamar.

De møttes på Hamar til et provisorisk møte 12. april sammen med parti- og LO-folk. Regjeringen var på flukt nordover, og alle endte etter hvert i Tromsø, der Martin Tranmæl ledet an en pressegruppe som var mer eller mindre overbevist om at noen avis kunne de ikke utgi under rådende forhold. Samtidig måtte folk ha arbeid, og det de ikke visste var at en versjon av avisen allerede var på gata samme dag som de forlot i Hamar. Arbeiderpartiets kommunestyrerepresentanter og fagforeningsfolk som var tilbake i Oslo ville holde liv i Arbeiderbladet, men ikke ut fra samme ledelsesmodell som Aftenposten, som allerede 10. april kunne slå fast overfor 90.000 abonnenter at Quisling hadde dannet regjering. 11. april sørget AUF for at 8.000 eksemplarer av Fremtiden ble hentet med lastebil i Drammen og spredt blant Arbeiderbladets abonnenter i Oslo. Fremtiden var den eneste avisen som fikk trykket proklamasjonen fra Nygaardsvold-regjeringen og Kongen om at «Regjeringa Nygaardsvold er landets ENESTE LOVLIGE REGJERING».

Kongebjørka

12. april var Arbeiderbladet på gata igjen, uten Martin Tranmæls og store deler av redaksjonens vitende. Bjarne Jullum, mangeårig journalist i arbeiderpressen, hadde sagt ja til å påta seg oppgaven som redaktør, og første leder ble like godt slått opp på forsiden: «Disiplin, ro og orden er dagens løsen». Arbeiderklassen trengte arbeid, samtidig som det var tvingende nødvendig å signalisere at deres organisasjoner fortsatt var de gyldige.

Etter noen ukers forvirring kom enkelte pressefolk tilbake fra flukten. De ble ikke bare godt mottatt av den nye avisledelsen, samtidig som Bjarne Jullum og hans lille redaksjon ble uglesett av dem som dro. Tranmæl forsto at han ikke kunne bli værende i Norge, og dro til Stockholm, mens andre kom seg over til England. Noen ble fengslet, og annonsestans førte til elendig økonomi og oppsigelser, mens store deler av parti- og avisledelsen enten hadde flyktet eller blitt skjøvet ut til fordel for krefter som arbeidet for en mer samarbeidsvillig tilpasningslinje. Et varig bevis på redaksjonens reise langs fluktruten til regjering og konge, var Per Bratlands bilde av kong Haakon VII og kronprins Olav ved bjørka under den tyske bombingen av Molde i april 1940. Det skulle gå lang tid før bildet kom på trykk noe sted, men etter hvert ble det spredt over hele verden, som et symbol på motstand mot okkupasjonen.

«Ydmykelse av det norske folk»

I juni var Einar Gerhardsen tilbake som fungerende formann og Olav Larssen som redaktør, mens andre betrodde medarbeidere fikk skrivenekt. Og Arbeiderbladet var fortsatt Arbeiderbladet, helt fram til 25. august, etter en sommer der krigen knapt var tema i avisens spalter. «Visste man ikke bedre enn det avisen fortalte, så var Oslo en idyllisk småby sommeren 1940, nesten uten krigsnyheter og med optimistiske nøytrale meldinger fra arbeidsliv og gjenoppretting», skriver Bjørn Bjørnsen i «Har du frihet og sommersol kjær», det andre bindet av boken som ble utgitt til avisens hundreårsjubileum i 1984.

Først på ettersommeren, etter referater om sykkeltyverier og syltetøyrasjonering, kom de mer kontroversielle artiklene, enten det var i form av petiter eller nyhetsartikler. 25. august refererte avisen vedtaket fra Arbeidernes Ungdomsfylkings landsmøte, ført i pennen av Trygve Bratteli: «Folkets rett må trygges ved at samfunnets styre alltid bygger på frie hemmelige og direkte valg, og med vern om trykke- og talefriheten ... Et styre av Quisling og hans folk vil være en utfordring og en ydmykelse av det norske folket, og et slikt styre vil ikke ha sitt grunnlag i det norske folkets vilje.»

Stengningen

Bjørnsen skriver at dagen etter ble avisen stengt med øyeblikkelig virkning av tysk sikkerhetspoliti, og fungerende redaktør Alfred M. Nilsen arrestert. Avisredaksjonens lokaler på Youngstorget ble overtatt av NS-avisen Fritt Folk, mens pressen ble overtatt av Deutsche Zeitung in Norwegen. Redaksjonsgruppa i Arbeiderbladet satte en stopper for et forsøk i oktober 1940 på å starte opp igjen avisen med NS-godkjente medarbeidere, og avisen forble stengt fram til redaksjonen samlet seg under Martin Tranmæls ledelse 10. mai 1945. Han ankom Youngstorget rett fra Göteborg-toget, flere av medarbeiderne kom rett fra fengselscellene, og arbeidet med å starte opp igjen skjøt fart.

Fra 14. mai 1945 var avisen i vanlig gjenge, men mye måtte bygges opp på nytt. Aftenposten, som sammen med Morgenposten hadde kommet ut krigen gjennom med tyskvennlig ledelse, hadde tatt ukeabonnentene og småannonsene, og til tross for drømmeopplag de første månedene i frihetsrusen, klarte ikke Arbeiderbladet å vinne tilbake abonnentene fra 1939. Aftenposten hadde i mellomtida økt sitt opplag fra 93.000 til 147.000.

Kilder: Bjørn Bjørnsen «Arbeiderbladets historie 1884-1984» (Arbeiderbladet/Tiden Norsk Forlag), SNL