Men hvem går i toget når selv reservasjonsrettparolen måtte gjøres om? Jeg har alltid gått i 1. mai-tog. Først med foreldre og søsken sammen med alle lærerne fra Ruseløkka skole, etter felles frokost og Internasjonalen som rungende allsang.
På den tida visste ikke jeg at vi var i mindretall. Så fadet foreldregenerasjonen ut, og igjen sto søsteren min og jeg og et par andre tjueåringer, vi ante ikke helt hva vi skulle finne på. Hvordan samle folk og gå i tog uten dem som til og med visste at valen ikke bare var navnet på et stort asyl i Hordaland, og en gal mann fra Stavanger, men strengt tatt betyr et sted der du skal møtes for å slåss.
Vi måtte finne vår egen 1. mai-teknikk. Og den anbefaler jeg folk som ikke skjønner «Arbeidernes dag»-konseptet. Selv Høyre-velgere kan bruke disse teknikkene. For når leder i Oslo Unge Høyre, Jenny Clemet von Tetzschner, sier i Aftenpostens Oslo By-nummer denne uka at dette er blitt Arbeiderpartiets dag, kan jeg motbevise hennes påstand. Dette er dagen du kan ha meninger om alt, von Tetzschner!!
Teknikk 1: Kom alltid litt for seint. Det samme gjør vi som regel til jobb hver dag også, så det er en fin tradisjon å bevare. I likhet med 8.mars-toget kommer vi ikke for å høre appellene, men for å tråkke brostein. Er du typen som ikke liker appeller i det hele tatt er det beste å vente litt utenfor valen. I Oslo kan domkirken være et bra sted. Da ser du skallen på LO-lederen (eller sigarettrøyken om hun har sprukket) langt unna, og får god oversikt over hvor sakte de går i toget. Samtidig får du peila inn hvor politihestene legger pærene. Politihestene driter i arbeidernes dag. Det har de alltid gjort.
Nå kommer parolene du som regel er enig i, så dit må du ikke smette inn.
Teknikk 2: Shop paroler. «Ja til faste ansettelser …» er du selvfølgelig for, men i samme parole står det «… og handlefri søndag - stans regjeringas forslag». Her sliter du, for selv på 1. mai skulle du gjerne kjøpe deg sommerens bikini på HM. Så sakte går toget at det kunne vi ha rukket. I stedet stopper vi opp for å høre korsangen fra Sosialistisk kor utenfor butikkene på Karl Johan, vel vitende at ingen er tvunget til å jobbe bak disk denne dagen bortsett fra svenskene på Deli de Luca.
Det er de lange parolene først: «Forsvar og styrk tariffavtalene - stopp arbeidsgiverorganisasjonene». Idet du leser parolens siste ord, har du falt av. LO har norgesmesterskap i lange, vanskelige paroler. Bare for å vise at det kan være dødskjedelig å lage paroler. Parolene er like lange som alt overflødig fett som blir stappet ned i halsen på en gås som skal produsere mye gåselever. Hvert år håper jeg på forenkling, men jeg elsker også de lange ordene. Det er jo derfor de må gå så langsomt. Ikke alt skal være snappy, roper de. For i 1. mai-tog skjønner du at de som lager paroler, aldri har vært på PR-kurs. Det er fint å vite at det ikke står konsulentfirmaer og banker på døra - parolene vil bestå.
Teknikk 3: Vent på korpsene. Gjerne Sinsen. Når drilltroppen til Sinsen musikkorps tripper forbi i sine 20 denier sunbrown hold-in-strømpebukser, da er det 1. mai for mange av oss vinglete, politisk engasjerte. Noen av oss trenger faktisk skarptrommer for å tenne gnisten. Tre minutter rask gange bak dem, så smetter du ut igjen. Vent til «Nei til EU»-parolen dukker opp. Smett inn igjen, gi «NEI til EU» ti meter, så trekker du deg tilbake. Ofte ventende på «JA til EU»-parolen, for vi er da for ideen bak EU, selv om vi er imot EU nå! (Vi har aldri skjønt hvorfor ikke TJA til EU får være med i toget) for nå er vi over på neste teknikk.
Teknikk 4: Gå alltid bak alt. 100 meter under «Israel ut av Palestina», ut igjen, så må du inn og støtte Israel litt. Så venter du på sykepleierne sin trommetropp, klapper, og så smetter du inn bak Greenpeace. Men er raskt ute igjen idet «Stopp oljesponsing av norsk kulturliv» kommer bak deg, der er du litt usikker igjen. Applaudér for brannvesenet, spesielt de tøffeste gutta som går med barna sine på armen. Så smetter du inn bak «Nei til atomvåpen», og sender rasende, tunge tanker til verdens atomland, og at vi fremdeles er nødt til å ha den parolen. Så er det ut. Vent på Kampen Janitsjar. Gå aldri glipp av «Ja, det er vår og Kampegutta går»-strofen nedover Karl Johan. Det kan virke tåpelig å gå under ulike paroler, men det er jo akkurat det regjeringen gjør, én dag under parolen for Dalai Lama, neste dag under handel med Kina først. Høyre vingler i sikksakk mellom parolene «nei til ja til nei igjen til reservasjonsrett». Partiet er ikke synlig i toget, men jammen går det under ulike paroler, det også.
Teknikk 5: Vent på det lille ekstra. I 1. mai-toget i Oslo får du alltid det lille ekstra: Komala, Landsrådet for eelam tamiler, Det oromiske sambandet. Land vi bare hører om denne dagen. Vent på den bekymrede asiatiske mannen som føler seg forfulgt av finner, med bjelle på handlevogna, for ja, Unge Høyre: Det er plass til noen rare i toget. Også dere. Dere kunne for eksempel hatt parolene: «Legg ned folkehøgskolene - fjern studiepoengene nå». Eller i god Erna-ånd: «Det er veldig spesielt å gå i tog». Eller rett og slett Unge Høyres hovedparole: «Weed til alle».
Teknikk 6: Vent til hele toget er ferdig. Når bråket og maset begynner å nærme seg, da vet du at det er vår, for du har ikke gått i 1. mai-tog, hvis du ikke har venta på de beste og siste: BLITZERNE! Å følge Blitz‘ historie fra år til år hver 1. mai er et eventyr. De årene de har svær lastebil, som spyr ut eksos og dundrer på med musikk er fantastisk. Eller de årene Gatas Parlament hadde konsert på lasteplanet og kidsa stimlet rundt dem. Til de mer slappe åra, der selv Lillevolden ikke klarte å vise engasjement. Selv håret hans hang slapt ned.
Men det året de virkelig gjorde det beste ut av det, glemmer jeg aldri. Det er kanskje en av grunnene til at jeg år etter år venter på dem for å se om de gjentar tidenes beste 1. mai-parole noensinne. Jeg glemmer aldri banneret med den store, svarte, tjukke skriften: FØKK HELE DRITTEN.
På vegne av meg selv, 1. mai-komiteen, Blitz og Unge Høyre ønsker jeg alle en god oval weekend.