Ungdommen er streit. Streitere enn før. De står på mer på skolen. De drikker mindre. Røyker mindre. Puler mindre. Gifter seg før. Og verre skal det bli, skal vi tro gatene i New York.
For oss med små barn er jo dette gledelige nyheter. Vi kan se fram mot en pubertet der de leser lekser uoppfordret, ser fredags-TV med familien istedenfor å løpe gatelangs med en bærepose med pils og tar toget i russetida. Før de begynner på legestudiet og kjøper bolig med oppsparte midler sammen med ungdomskjæresten. Jeg ser for meg noen ganske enkle år framover. Bekymringsløs utfasing av foreldreoppdraget.
Men det som bekymrer meg er instinktene som alle tiders generasjoner har følt på. Impulsene om ikke å gjøre som mora di sier. Den intuitive motviljen mot alt foreldrene dine sto for. Klusser vi ikke med naturen når foreldregenerasjonen er mer vovet enn avkommet, er mer liberal og har dårligere vaner i baren?
I en artikkel i The New York Times nylig, ble det født, i hvert fall beskrevet, et nytt fenomen - normcore. Ordet beskriver en ny motetrend der 90-tallets kjedeligste stil er blitt kul: hvite sko, tennissokker, gjerne sandaler og sokker, høyhalset genser, steinvaska jeans og fleece. Ja, hvis du tenker deg Jerry Seinfeld i glansdagene - sånn skal man visst se ut nå for å være in.
Begrepet har også en side som ikke beskriver en spesiell stil, men som definerer en holdning der målet er å ligge nærmest midtlinja i veien. Eller for å si det med andre ord: det er om å gjøre å skille seg så lite ut som over hodet mulig. Etter tiår der alle skulle skille seg ut, individualitet er blitt dyrket og autentisk er alle adjektivers mor, er det nå motsatt - på gatene i New York dyrkes nå likhet. Vanlig er «the new cool».
Ah, her har vi endelig et ungdomsopprør, tenker jeg. En generasjons oppstandelse mot meg-kulturen, der vi alle skal være så jævla unike, der alle skal ha et kult budskap på T-skjorta som definerer oss som individ og ikke minst ha de rette nå-merkene. Selvbevisstheten har hatt klampen i bånn i årevis. Og nå kommer «anti-fashion», som forståsegpåerne kaller det: «look of nothing». Målet er å fjerne seg fra motenes makt. Men opprøret blir snart tatt fra dem.
Jeg syns synd på ungdommen. Jeg gir dette lille opprøret mot kjøpe- og motepress noen uker til, så røskes det vekk fra dem og settes i kommersielt system. Neste år er vi alle «vanlige» og går rundt i like, merkeløse klær. Og opprøret er blitt mote. Samtidig klages det på at ungdommen er så streit, at de gjør og blir som foreldrene sine. Problemet er jo at alt ungdommen kommer opp med av egen kultur og egne uttrykk, som kan være spire til opprør eller motkultur, blir fanget opp av kommersen og solgt til dagens evigunge 40-åringer som aldri ga opp ungdomstida. Og da 20-åringene skjønner at de ser ut og gjør som 40-åringer, så kan de like godt gi opp og bli 40 før tida.
Vi voksne sparker beina under ungdommen. De har ikke noe eget lenger. Vi voksne har fingra våre langt nede i ungdomskulturen og grafser til oss det de før fikk ha i fred. Da er kanskje den eneste veien videre å ta over de voksnes kultur. Bli mer voksne enn de voksne. Trene mer, spise mer grønt og sunt, drikke mindre, være mer skjerpa på skole og jobb, være mer seriøse. Være mer voksne enn de voksne.
Men hva med neste generasjon når de superstreite blir foreldre? Barna deres må da bare sette i gang et helvete av et ungdomsopprør? Hippie, Brando, James Dean kommer tilbake?