Denne uka har Rwanda markert starten på folkemordet for 20 år siden. 7. april 1994, dagen etter en flystyrt som krevde livet av blant annet president Juvenal Habiyarama i Kigali, startet nedslaktingen. Rundt en million mennesker (anslagene varierer fra 800.000 til 1,1 millioner mennesker) ble brutalt myrdet de neste hundre dagene i et svært nøye planlagt og systematisk folkemord på tutsiminoriteten i landet. Også landets majoritet, hutubefolkningen, fikk gjennomgå: De som ikke ville delta, eller på noe vis forsøkte å redde tutsier, ble slaktet med.
Utover hva det enorme folkemordet har hatt å si for Rwanda, har de grusomme massakrene også hatt mye å si for vår oppfatning av rett og galt i krig, for opprettelsen av en internasjonal krigsforbryterdomstol (ICC), og utviklingen av et rammeverk for beskyttelse av sivile i konflikt - det såkalte «plikt til å beskytte»-prinsippet, kjent under det engelske akronymet R2P - responibility to protect. Voldtekt har fått status som krigsforbrytelse. Måten som folkemordet var planlagt og utført på, har også gitt ny kunnskap om menneskers evne til å dehumanisere og organisere grusomme forbrytelser. Og kunnskap om hva som kan gjøres for å hindre det.
Folkemordet har også en annen og mørkere arv. I det umiddelbare kjølvannet av folkemordet, tvang hutuekstremistene i Interahamwe - som sto bak forbrytelsene - med seg store deler av den sivile hutubefolkningen (som ofte var implisert i massakrene) med seg over grensen til det østre av Kongo-Kinshasa. Spesielt stor var strømmen av disse flyktningene til byen Goma, som kun er skilt med en liten grensepost fra den rwandiske byen Gisenyi ved Kivu-sjøen. Gisenyi var på mange måter arnestedet for den ekstreme hutuideologien som lå bak folkemordet. Samtidig var området rundt Goma på kongolesisk side et område for kongolesiske tutsi.
I løpet av fire dager i juli 1994 strømmet så mange som 800.000 mennesker over grenseposten mellom Gisenyi og Goma. Fra den rwandiske byen Cyangugu sør for Kivusjøen flyktet samtidig ytterligere en halv million over til dennes kongolesiske motpart Bukavu. Den gjennområtne administrasjonen til diktatoren Mobuto Sese Seko hadde ingen forutsetninger for å ta vare på de rwandiske flyktningene. Det internasjonale samfunnet, som hjelpeløst hadde stått og sett på nedslaktingen i Rwanda, mobiliserte nå for å ta vare på morderne, som kontrollerte flyktningmassene i østre Kongo. Dette igjen kunne selvsagt ikke den tutsidominerte Rwandan Patriotic Front (RPF) - som hadde tatt kontroll over Rwandas hovedstad Kigali - stå og se på.
Ganske snart krevde de at ansvarlige for folkemordet måtte arresteres og utleveres fra Kongo-Kinshasa. Da dette ikke ble gjort i kaoset, forberedte RPF invasjon. I 1996 hadde Rwanda fått kontrollen over store deler av østre Kongo. Året etter jaget de hutuekstremistene over hele Kongo, og installerte en ny president i Kongos hovedstad Kinshasa. Bare måneder senere fikk de også nok av den nye presidenten, Laurent Kabila, og startet enda et opprør i østre Kongo. På dette tidspunktet engasjerte også andre afrikanske land seg. Afrikas «første verdenskrig» var i gang.
Fram til 2001 regner man med at 2,5 millioner mennesker døde som direkte eller indirekte følger av denne krigen. Hele 11 land i regionen var involvert! Hutuekstremistene i Interahamwe, i dag kjent som bokstavsuppen FDLR, har vært et konstant uromoment siden juli 1994 og opprørsbevegelser har avløst hverandre i grenseområdene mellom Kongo, Uganda og Rwanda siden den gang. Parallelt med dette hadde flystyrten som drepte Rwandas president Habyarimana også tatt livet av nabolandet Burundis president Cyprien Ntaryamina. Ntaryamina hadde haiket med Habiyarama fra den tanzanianske byen Arusha, hvor de begge var involvert i fredsforhandlingene som skulle avslutte en borgerkrig i Burundi som var brutt ut etter mordet på en annen president (hutu, drept av tutsiekstremist) året før. Flystyrten førte også til en eskalering av konflikten i dette landet. Da man endelig fikk fred i Burundi i 2005, sto dødstallene her på 300.000.
Tallene er nesten ikke til å fatte: 800.000 til 1,1 million drepte i Rwanda, opp mot to millioner flyktninger i løpet av kort tid i østre Kongo, 2,5 millioner døde som følge av krigen der, 300.000 døde i Burundi. I tillegg kommer de som har mistet livet eller har vært tvunget på flukt etter 2003, da krigen i Kongo offisielt tok slutt - bare for å bryte ut igjen i grenseområdene mellom Uganda, Rwanda og Kongo. Krigen har også strukket seg inn i de urolige områdene i Sør-Sudan, Nord-Uganda og Den sentralafrikanske republikk. Denne delen av kontinentet er blitt en frisone for banditter, militser og smuglere av verdifulle mineraler og krigsforbrytere, som Ugandas Joseph Kony. Det urolige området er også absolutt en verkebyll for FN, som med vekslende mandat har forsøkt å få kontroll og beskyttelse over den hardt prøvede sivilbefolkningen i området. Ofte med svært begrensede midler. Når vi de neste 97 dagene skal fortsette å minnes ofrene for verdens raskeste folkemord, så bør vi også komme i hu de millioner av mennesker som har mistet livet i kjølvannet av denne ufattelige forbrytelsen. En kikk på kartet og nyhetene som siver ut fra Kongo-Kinshasa, Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk lover ikke godt. 20 år etter at det som ikke skulle skje, fikk skje - mens resten av verden så bort.