KRIM
«Glassdukkene»
Regi: Nils Gaup
Norge, 2014
Jorun Thørring-filmatiseringen «Glassdukkene» er utstudert full av forutsigbare selvfølgeligheter, og haltende stiv i dialogen. Hva filmen har å gjøre på kino er uvisst, annet enn at det sikkert lå et berettiget håp om at den skulle bli en drivende thriller i storslått natur, med Tromsø som midtpunkt. Men akkurat som at det beste med Varg Veum-serien var Bergen og vestlandsnaturen, er det Tromsø som kommer best ut av en film som i et forsøk på å kombinere «CSI» med «Inspektør Lynley», faller på manusets endimensjonalhet.
I boken er utgangspunktet kvinnelige studenter i Tromsø som forsvinner en etter en på grunn av en seriemorders gjerninger. I filmen har de skrellet vekk det meste av utgangspunktet sammen med essensen i samfunnskritikken som Thørring bygger fortellingen på. I filmen vektlegges hovedpersonen Aslak Eira, sønnen Niilas, og slik bygger filmskaperne et skjørt tematisk reisverk rundt fraværende foreldres svik mot barna. Men når ingen av personene det gjelder bygges opp som virkelige skikkelser av kjøtt, blod og historie, blir de heller ikke emosjonelt interessante. Det generelle TV-dramaets effektivitet kan ses som en ledestjerne i manusarbeidet, med mange sidefaktorer som nøstes inn i en rettlinjet handling som følger etterforskernes nitide arbeid. Mye av tida går med til vitneforklaringer og avhør, men når disse scenene mangler gnist og skuespillernes tilstedeværelse, i tillegg til åpenbare hint om gjerningsmannen, mister handlingen all fart og intensitet. Når dette tar seg opp noe i rent fysisk forstand mot slutten, er spenningen for lengst gått ut av salen.
Allerede i partyopptakten med tre studentvenninner, strander troverdigheten på avleveringer av dialog og symboltunge antydninger. En av jentene bortføres. Sjefetterforsker Aslak Eira (Stig Henrik Hoff) kalles inn fra fjelltur med sønnen Niilas (spilt av lyspunktet Gard Emil Elvenes), og sammen med sin ambisiøse nye partner Kine Berger (Lena Kristin Ellingsen) må han oppklare det som blir en mordsak.
Hoff og Ellingsen kjemper en forgjeves kamp for å puste liv i filmen mens de føyses inn og ut av dører og biler, og gjennomfører avhør som er like drivende skrevet som en værmelding. Men blir filmene bedre, tåler vi to runder til med dette radarparet. Eira er same, alenepappa, pliktoppfyllende, autoritetssky og en friskus med kniv, ragg og fjellvett, og Hoff har noen gode scener, som når han svikter middagsmaten og ber sønnen Niilas ta taxi til bandøvingen. Etter at scenen er gjentatt tre ganger uten noen utvikling, er riktignok sjarmen borte. Øvrige skuespillere som Anders Dahlberg, Henrik Mestad, Reidar Sørensen og Gjertrud L. Jynge kommer tilsvarende til kort.
«Glassdukkene» har regissør Nils Gaup og klipperen enten laget med venstrehånda eller under hælen på filmens produsentkobbel, for det er kun de mest påkostede eksteriørscenene og oversiktsbildene av Tromsø som ikke lider av akutt åndenød. Her kommer også Peter Mokrosinskis foto til sin rett. Ellers tilsier den alminnelige kjennskapen til Tromsøs avisredaksjoner at de neppe ville satt en journalist som er hovedvitne i en drapssak til å dekke den samme saken, uten at filmen av den grunn fortjener samme debatt som ble «Mammon» tildel. At offeret Lise Beck i tekstingen konsekvent er blitt til Lise Bekk, bare understreker at her er har man ikke vært så nøye med verken detaljer eller generell gjennomføring.
